Copyright © 2008
All Rights Reserved.

Copyright © 2008
All Rights Reserved.

Eirik Raudes saga

Oversatt av Anne Holtsmark

Eirik Raude reiser til Grønland

En mann het Torvald, han var sønn til Åsvald, sønn til Ulv, sønn til Øksna-Tore. Sønnen hans het Eirik Raude. Eirik og far hans reiste fra Jæren til Island for noen drap og tok land på Hornstrandene og bodde på Drangar. Der døde Torvald. Eirik giftet seg med Tjodhild, hun var datter til Jørund Ulvsson og Torbjørg Knarrebringe, som da var gift med Torbjørn i Haukadal. Så flyttet Eirik sørover og ryddet land i Haukadal og bodde på Eiriksstad ved Vatnshorn.

  Trellene til Eirik løste et skred over gården til Valtjolv på Valtjovsstad. En av Valtjovs frender som het Øyolv Saur, drepte trellene ved Skeidsbrekkene ovenfor Vatnshorn; Eirik drepte derfor Øyolv Saur. Han drepte også Holmgange-Ravn ved Leikskålar. Geirstein og Odd på Jorve, som var Øyolvs frender, reiste sak mot Eirik,  og han ble dømt til å flytte fra Haukadal. Så tok han Brokøy og Øksnøy; men første vinteren bodde han på Tardar på Sudrøy. Da lot han Torgest få låne benkestokkene sine. Siden flyttet Eirik til Øksnøy og bodde på Eiriksstad, og så ville han ha igjen benkestokkene, men fikk dem ikke. Da kom Eirik til Breidabolstad og hentet stokkene, men Torgest fulgte etter ham, og de sloss like ved gården på Drangar. Der falt to av Torgests sønner og noen andre.

  Etter dette var de alltid mannsterke hjemme begge to. Eirik fikk hjelp av Styr og av Øyolv fra Svinøy og Torbjørn Vivilsson og sønnene til Torbrand fra Alptafjord; men Torgest ble støttet av Tord Gjelle og Torgeir fra Hitardal, Aslak fra Langadal og Illuge, sønn hans. Eirik og hans menn ble dømt fredløse på Torsnestinget. Han gjorde klart et skip i Eiriksvåg, og Øyolv holdt ham skjult i Dimunarvåg, mens Torgest og hans flokk lette etter ham omkring på øyene. Torbjørn og Øyolv og Styr fulgte Eirik ut forbi øyene, og de skiltes i det beste vennskap. Eirik lovte at han skulle være like stø til å hjelpe dem om han fikk høve til det og de skulle trenge ham. Han sa til dem at han tenkte å lete etter det landet som Gunnbjørn hadde sett, sønn til Ulv Kråke,  den gang han rak vest over havet og fant Gunnbjørnsskjær. Han sa han ville prøve å komme hjem igjen til vennene sine om han fant landet. Så seilte Eirik til havs ut fra Snæfjellsjøkelen.

Han kom i land ved den jøkelen som heter Blåserk. Derfra drog han sørover for å se om det gikk an å bo der. Han var første vinteren på Eiriksøy, omtrendt midt i Østre-bygd; våren etter flyttet han til Eiriksfjord og slo seg ned der. Den sommeren reiste han omkring i vestre ubygd

og gav navn til steder utover landet der. Neste vinter holdt han til ved Kvarvsgnipa på Eiriksholmene, og tredje sommeren var han helt nord til Snæfjell og inne i Ravnsfjord. Da trodde han da at han var kommet inn mot bunnen av Eiriksfjord. Han vendte da tilbake og var tredje vinteren på Eiriksøy, ut for munningen av Eiriksfjord. Sommeren etter seilte han til Island og kom i land i Breidafjord. Han var hos Ingolv på Holmlåtr den vinteren. Om våren sloss han og Torgest, og Eirik tapte. Etter dette ble de forlikte.

  Den sommeren drog Eirik av sted for å bygge og bo i det landet han hadde funnet, og han kalte det Grønland, for han sa det ville gi folk lyst til å reise dit om det hadde et godt navn. Og Are Torgilsson sier at den sommeren seilte de fem og tyve skip til Grønland fra Breidafjord og Borgarfjord, men bare femten kom fram; noen drev i land igjen, og noen gikk under. Det var femten år før kristendommen ble vedtatt lov på Island.

  Eirik tok siden Eiriksfjord og bodde i Brattalid.

Torgeir Vivilsson seiler til Grønland

Torgeir Vivilsson giftet seg med Arnora, datter til Einar fra Laugarbrekke, sønn til Sigmund, sønn til Ketil Tistil som hadde tatt Tistilfjord. En annen datter til Einar het Hallveig; hun ble gift med Torbjørn Vivilsson, og med henne fikk han land på Heslevollene ved Laugarbrekke. Dit flyttet Torbjørn, og han ble en gjev mann. Han var god bonde og førte et stort hus. Datter til Torbjørn het Gudrid; hun var en svært vakker kvinne, myndig og ferm i all sin ferd.

  Det var en som het Orm, han bodde på Arnarstape; han var gift og konen hans het Halldis.

Orm var en god bonde og en stor venn av Torbjørn, Gudrid var lenge hos ham og ble oppfostret der.

  En mann het Torgeir, han bodde på Torgeirsfell. Han var en rik mann, men var løysing. Han hadde en sønn som het Einar; det var en pen kar som skikket seg vel; han var svært glad i stas. Einar lå i fart og seilte land imellom, og det gikk godt for ham. Han var oftest annenhver vinter på Island og annenhver i Norge.

  Så var det en høst da Einar var på Island, at han kom med varene sine ut etter stranden på Snæfellsnes for å selge. Han kom til Arnarstape; Orm bød ham være der, og det tok han imot, for dermed valgte han vennskap også. Varene hans ble båret inn i et skur. Einar pakket ut varene og viste dem til Orm og folkene på gården, og han sa at Orm kunne få velge seg hva han ville av dem. Orm sa takk til og skrøt av Einar, at han var god kjøpmann og en rik mann. Mens de holdt på med varene, gikk der en kvinne forbi døren til skuret. Einar spurte hvem hun var den vakre jenten som gikk der forbi døren – ”jeg har aldri sett henne før,” sa han. Orm svarte: ”Det er Gudrid, min fosterdatter, og datter til Torbjørn på Laugarbrekke. Einar sa: ”Hun må være et godt gifte; er det noen som har fridd til henne?” Orm svarte: ”Det er nok noen som har fridd, men det er ikke lett å komme noen veg der; de sier hun er nøye på hvem hun vil ha, og at det er far hennes også.” ”Så,” sa Einar, ”det er bare det at hun er just den kvinne jeg vil be om å få til ekte,  og jeg vil gjerne at du skal tale min sak hos Torbjørn, far hennes, og gjøre alt du kan for at det skal bli ”ja”. Du skal ha mitt fulle vennskap om jeg får henne. Torbjørn bonde vil sikkert skjønne at vi begge er tjent med svogerskapet, for han er en ærekjær mann og har god fast eiendom, men jeg har hørt si at det går nedover med løsøre for ham,  nå skorter det hverken på land eller løsøre hos meg, og det gjør det ikke hos far min heller; det kunne bli til stor hjelp for Torbjørn om dette kom i stand.” Orm sa: ”Vel er jeg din venn, men jeg har ikke større lyst likevel til å være din talsmann i dette, for Torbjørn er stor på det og holder svært på sin verdighet.” Einar ville ikke høre tale om annet enn at frieriet skulle fram, og Orm sa at det fikk bli som han ville. Einar reiste sørover igjen og hjem til seg. Litt senere hadde Torbjørn høstgilde som han pleide, for han var raus og storkar. Dit kom Orm fra Arnarstape og mange andre av Torbjørns venner. Orm fikk Torbjørn i tale og sa at Einar var hos ham for litt siden, han fra Torgeirsfell,  og han var blitt en framifrå dugelig kar. Og så kommer Orm fram med frieriet fra Einar og sier at det var ikke dumt på mange måter – ”du kan få stor nytte av det, bonde, for han er en rik mann.” Torbjørn svarte: ”Slike ord hadde jeg ikke ventet av deg, at jeg skulle gifte bort datteren min med en trellesønn. I har nok merket at rikdommen min minker nå, siden I gir meg et slikt råd. Ikke skal hun være hos deg lenger, når du ikke synes hun er bedre gifte verd enn som så.” Siden vendte Orm hjem igjen, og de andre som var i gjestebudet tok også hjem hver til sitt. Gudrid ble igjen hos far sin og var hjemme den vinteren.

  Men om våren bad Torbjørn vennene sine til seg, og der kom mange mennesker, og det var et gildt gjestebud. I dette gildet slo Torbjørn til lyd og sa: ”Nå har jeg bodd her i lange tider, og jeg har sett at folk har vist meg godvilje og kjærlighet. Men nå blir det vanskeligere å leve for meg, for rikdommen minker; hittil har jeg kunnet leve som en rik og æret mann. Nå vil jeg før gå fra gården enn jeg vil miste æren. Før vil jeg fare av landet, enn jeg vil dra vannære over ætten. Jeg vil oppsøke min venn Eirik Raude og minne ham om det han lovte da vi skiltes i Breidafjord. Jeg tenker å seile til Grønland nå i sommer, om alt går som jeg vil.”

  Folk var lei for at Torbjørn ville flytte, for han var en vennesæl mann; men de skjønte at når

Torbjørn hadde sagt dette på en slik måte, da sto det fast,  og at det ikke kunne nytte å prøve å få ham fra det. Torbjørn delte ut gaver til gjestene, og gildet var slutt. Og så reiste hver hjem til sitt.

  Torbjørn solgte gården sin og kjøpte seg et skip som var satt opp i osen ved Raunhavn. Tredve mann slo følge med ham;  det var Orm fra Arnarstape og konen hans og andre av Torbjørns venner som ikke ville skilles fra ham. Så seilte de ut, men da de kom ut på havet, tok børen av, og de fikk tåke og visste ikke hvor de var; det gikk ugreit for dem hele sommeren. Så kom det sykdom på folkene, Orm døde og likeså Halldis, konen hans, og halvparten av de andre som var med. Det ble svær sjø igjen, og de måtte døye det verste slit og elendighet på mange måter; men til slutt kom de da i land på Herjolvsnes på Grønland like før vinteren.

  Det var en mann som het Torkjel som bodde på Herjolvsnes. Han var en framifrå god bonde, og han huset Torbjørn og alle som var med ham ombord vinteren over. Torkjel viste stor gjestfrihet.

Torbjørg Lislevolves spådom.

Det var stort uår på Grønland den gang; folk som hadde vært på fiske og veiding, hadde fått liten fangst, og noen av dem hadde ikke kommet tilbake.

  Det var en kone som het Torbjørg der i bygden. Hun var spåkone og ble kalt ”Lislevolve”. Hun hadde ni søstre, og alle hadde vært spåkoner; men nå var bare hun i live. Om vinteren hadde Torbjørg for vane  å dra rundt på gjesting; hun ble mest buden hjem til folk som gjerne ville få vite sin skjebne eller få greie på årveien. Ettersom Torkjel var den største bonden der omkring, så syntes det å være hans skyldighet å finne ut når det skulle bli slutt på dette uåret som sto på. Torkjel bad spåkonen hjem til seg, og de tok godt imot henne, som skikken var når en skulle huse slike koner. Det ble gjort i stand et høysete til henne og hun fikk puter å sitte på; - de måtte være stoppet med hønsefjær. Hun kom om kvelden sammen med den mannen som var sendt for å møte henne, og da var hun slik kledd: hun hadde på seg en mørkeblå kappe til å snøre i halsen, den var pyntet med steiner fra øverst til nederst; om halsen hadde hun glassperler, på hodet en svart lammeskinnslue innvendig foret med hvitt katteskinn; i hånden hadde hun en stav med knapp på, den hadde messingbeslag og var besatt med steiner rundt knappen; om livet hadde hun et knuskbelte, og i det hang det en stor pung, i den gjemte hun trollredskapen som hun trengte til å spå med. Hun hadde lodne kalveskinnssko på føttene med lange lisser som endte i store tinnknapper. Hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne.

  Da hun kom inn, kjente alle det som sin skyldighet å hilse henne med ærefrykt. Hun hilste igjen ettersom hun likte folk eller ikke. Torkjel bonde gav henne hånden og leide henne til setes der de hadde gjort i stand for henne. Torkjel bad henne kaste et blikk på folk og fe og på gården også. Hun var fåmælt til alt sammen. Bordene kom fram om kvelden, og det må fortelles hva spåkonen fikk til mat. Det ble kokt graut av kje-mjølk og laget til en rett av hjerter av alle slags dyr som var der. Hun hadde en messingskje og en kniv med tannskaft og dobbelt holk av kopper; odden var brukket av. Da nå bordene var tatt bort, gikk Torkjel bonde fram for Torbjørg og spurte hvordan hun syntes det så ut der, og hvordan hun likte husene og levemåten, og hvor fort hun kunne komme på det rene med det han hadde spurt henne om, og som folk var mest ivrig etter å få vite. Hun sa at hun kunne ikke si noe om det før neste morgen, når hun hadde sovet der en natt.

  Morgenen etter, da det var blitt dag, gav de henne de sakene hun trengte for å fremme seiden.

  Hun bad om å få hjelp av kvinner som kunne ordene på noe som het ”vardlokur” og som hørte med til seiden. Men det var ingen slike kvinner tilstede. Så lette de rundt på gården om det var noen som kunne. Da sa Gudrid: ”jeg er verken trollkyndig eller klok kone, men Halldis, fostermor min, lærte meg på Island et kvede som hun kalte Vardlokur.” Torkjel sa: ”Da har du en god kunnskap.” Hun sa: ”Dette er en adferd som jeg ikke vil ha noe med, for jeg er kristen.” Torbjørg sa: ”Kanskje du kunne være til hjelp for folk med det, og du blir ikke verre enn før om du gjør det. Jeg skal be Torkjel at han skaffer oss de tingene vi trenger.” Torkjel gikk nå hardt inn på Gudrid, og hun sa hun skulle gjøre som han ville.

  Så slo kvinnene ring om hjellen, Torbjørg satt oppe på den. Da kvad Gudrid kvedet så godt og fagert at ingen av dem som var tilstede, syntes han noen gang hadde hørt et kvede bli fremført med vakrere stemme. Spåkonen takket henne for kvedet og sa at nå var mange vesener kommet tilstede, og de hadde syntes det var vakkert å høre på at kvedet ble så godt fremført ,- ”men før har de villet skilles fra oss og ikke høre på oss. Og nå ser jeg godt mange ting som før var skjult for meg, og enda mange flere. Til deg Torkjel, kan jeg si det, at dette uåret ikke kommer til å holde seg lenger enn vinteren ut, og åringen vil bedres når det blir vår. Den farsotten som har gått her hos oss, vil også gi seg fortere enn vi skulle tro. Og deg, Gudrid, skal jeg lønne på stedet for den hjelp du har ytet oss, for din skjebne ser jeg nå helt klart. Du skal få det beste giftet som er her på Grønland; men det blir ikke av så lang varighet for deg, for din veg går til Island, og fra deg skal det komme en ætt som er både stor og god, og over dine ætlinger skinner det lysere stråler enn jeg har makt til å se klart. Men far vel og vær heil, du datter!”

  Siden gikk den ene etter den andre frem til spåkonen, og hver spurte om det han helst ville få vite. Hun hadde mye godt å si, og det gikk oftest slik han hadde sagt. Men så kom det folk etter henne fra en annen gård, og hun drog dit. Da sendte de bud etter Torbjørn, for han hadde ikke villet være hjemme mens slik styggedom gikk for seg.

  Været bedret seg snart, slik som Torbjørg hadde sagt. Torbjørn gjorde skipet sitt klart og seilte av sted og kom til Brattalid. Eirik tok godt imot ham og med glede, sa at han måtte være velkommen der. Så var Torbjørg og alt skyldfolket hans hos Eirik om vinteren, men til mannskapet leide de hus hos bøndene. Om våren gav Eirik land til Torbjørn på Stokkanes, og der ble det bygd en staselig gård, og han bodde der siden.

Leiv Eiriksson finner Vinland.

 Eirik hadde en kone som het Tjodhild, og med henne hadde han to sønner; den ene het Torstein, den andre Leiv. De hadde gode evner begge to, Torstein var hjemme hos faren, det var ingen på hele Grønland som en lovte seg så mye av som av ham. Leiv hadde seilt til Norge og var hos Olav Trygvesson. Men den sommeren da Leiv seilte fra Grønland, drev de av og kom til Sudrøyene. Det ble sent før de fikk bør derfra, så de ble oppholdt lenge der om sommeren. Leiv kom til å elske en kvinne som het Torgunna, hun var av stor ætt. Men Leif merket at hun visst skjønte seg på trolldom.

  Da Leiv skulle reise ville Torgunna være med ham. Han spurte om det var med hennes frenders vilje; hun svarte at det brydde hun seg ikke om. Leiv sa at han ikke kunne rå med å hærta en så storættet kvinne i fremmed land – ”vi er ikke mange mann,” sa han. Torgunna sa da: ”Det er uvisst om det blir noe bedre for deg på denne måten.” – ”Det får stå sin prøve,” sa Leiv. ”Da skal du vite det,” sa Torgunna, ”at jeg ikke går alene, jeg er med barn, og det gir jeg deg skylden for. Jeg tenker det blir en gutt når det blir født. Og enten du bryr deg om det eller ikke, så skal jeg fø opp gutten og sende ham til deg på Grønland så snart han kan være blant fremmende. Og jeg spår at gleden du kommer til å få av sønnen, blir etter måten vi skilles på her nå. Og jeg skal nok komme meg til Grønland en gang før eller senere.” Leiv gav henne en fingerring og en grøndlandsk vadmelskappe og et tannbelte.

  Denne gutten kom til Grønland, og han het Torgils. Leiv tok imot ham og godkjente ham som sin sønn. Det er de som sier at denne Torgils kom til Grønland sommeren før Frodåundrene. Men denne Torgils ble på Grønland siden, og der syntes folk alltid at det var noe underlig ved ham så lenge han levde..

  Leiv og de andre seilte bort fra Sudrøyene og kom til Norge om høsten. Leiv søkte til Kong Olavs hird. Kongen satte ham høyt, for han syntes at en kunne se på ham at han var en hederskar.

  En gang kom Kongen og talte med Leiv og sa: ”Tenker du deg til Grønland i sommer?” – ”Ja, jeg tenker det,” sa Leiv, ”hvis det da er Eders vilje.”

  Kongen svarer: ”Jeg tror det ville være godt. Du skal reise i mitt ærend og by kristendommen der.” Leiv sa at Kongen måtte rå i dette, men han trodde ikke det ble lett å komme med det ærendet til Grønland. Kongen sa at han kjente ingen som passet bedre til å røkte et slikt ærend enn Leiv. – ”du har lykke til det,” sa han. ”Det måtte da være,” sier Leiv ”om Eders lykke vil hjelpe til.”

  Så seilte Leiv til havs, men han ble lenge ute, og han fant land som han ikke visste om før. Der grodde hveteåkrer selvsådd, og der vokste det vintrær. Det var trær der av et slag som kalles masur (valbjørk),  og av alt dette tok de med seg noen prøver; noen trær var så store at de ble brukt til hustømmer. Leif fant noen mennesker på en skipsflåte og tok dem med hjem. I det som i mange andre ting viste han storsinn og hjelpsomhet, og han førte kristendommen til landet. Han ble alltid siden kalt Leiv den hepne.

  Leiv kom i land ved Eiriksfjord og reiste derfra hjem til Brattalid. Der tok alle godt imot ham. Han tok snart til å preke kristendommen og den alminnelige katolske tro omkring i landet; han viste folk Kong Olav Trygvessons budskap og la ut om hvor mange gode ting og hvor stor prakt som fulgte denne sed. Eirik var uvillig til å gi opp sin gamle tro; men Tjodhild gikk fort over og lot bygge en krike ikke altfor nær husene. Dette huset ble kalt Tjodhildskriken; der bad hun sine bønner, både hun og de andre som tok ved kristendommen. Tjodhild ville ikke ha samleie med Eirik etter at hun tok troen, men det var slett ikke etter hans sinn.

  Det ble mye snakk om å lete opp igjen det landet som Leiv hadde funnet. Den som ivret mest for det, var Torstein Eiriksson, en klok og vennesæl mann. Eirik ble også bedt om å være med, for folk trodde at han hadde mest hell og best skjønn. Han var uvillig lenge, men sa ikke nei da vennene bad ham. Så gjorde de klart det skipet som Torbjørn hadde hatt da de kom, og tyve mann ble med om bord. De hadde liten ladning med, ikke annet enn våpen og mat.

 Den morgen Eirik red hjemmefra, tok han med en liten kiste, og i den var det gull og sølv; det gjemte han og siden red han av sted. Da gikk det slik at han falt av hesten og brakk ribbene og forvred armen i skulderleddet. Fordi dette hendte sa han til Tjodhild, konen sin, at hun skulle ta bort igjen gullet og sølvet, sa at han hadde fått unngjelde for at han hadde gjemt det vekk.

  Så seilte de ut fra Eiriksfjord i stor glede; de hadde det største hell i det de hadde fore. De drev lenge omkring på havet, men fant ikke fram dit de ville. De kom så de fikk Island i sikte, og de møtte fugl fra Irland, skipet deres rak omkring der ute på havet. Om høsten seilte de hjem, og da var de svært slitne og trette. De kom til Eiriksfjord like før vinteren satte inn.

  Da sa Eirik: ”Vi var gladere da vi seilte ut fra fjorden her i sommer enn vi nå er. Men vi har da mye godt i vente enda.” Torstein svarer: ”Det er å vise seg som høvding nå å ta seg godt av alle disse mennene som er her og ikke vet hvor de skal gjøre av seg, og gi dem opphold her i vinter.” Eirik svarte: ”Det er så sant som det er sagt at ”en vet ingenting før en har fått svar”, og slik er det nok her og. Jeg skal gjøre som du sier.” Så ble de med Eirik og sønnen hans hjem, alle de som ikke hadde annet sted å være.

  De kom hjem til Brattalid og ble der vinteren over.

Torstein Eirikssons død.

Nå må det fortelles at Torstein Eiriksson fridde til Gudrid, og han fikk godt svar både av henne og av far hennes. Så ble det avgjort, Torstein skulle få Gudrid til ekte, og bryllupet stod i Brattalid om høsten. Gjestebudet gikk på beste måte, og der var en mengde mennesker. Torstein eide et bruk i Vestre-bygden på den gården som heter Lysufjord. En mann eide halvt i gården med ham, han het òg Torstein, og konen hans het Sigrid. Torstein flyttet til sin navnebror i Lysufjord om høsten, og Gudrid fulgte med ham. Der ble de godt mottatt, de var der om vinteren.

  Det var ikke gått mye av vinteren før det skulle hende seg at det kom farsott på gården.

  Det var en mann der som het Gardar, han stod for arbeidet på gården, men var ikke noen vennesæl mann; han ble først syk og døde. Siden varte det ikke lenge før de døde den ene etter den andre. Så ble Torstein Eiriksson syk, og likeså Sigrid, konen til Torstein, navnebroren hans.

  En kveld ville Sigrid ut til veslehuset, som sto tett imot inngangsdøren. Gudfrid fulgte henne, og de stod og så mot inngangsdøren. Da skrek hun i, Sigrid. Gudrun sa: ”Vi har vært uforsiktige, du kan ikke tåle å bli kald, la oss gå inn så fort vi kan.” Sigrid svarte: ”Vi kan ikke komme fram der nå, alle de døde står her foran døren, og blant dem er Torstein, husbonden din, og der kjenner jeg meg selv også; slikt er fælt å se.” Og da det var gått en stund sa hun: ”La oss gå inn nå Gudrid, nå ser jeg ikke folket mer.” Da var Torstein blitt borte. Hun syntes han hadde en  svepe i hånden og ville slå de andre.

  Så gikk de inn, hun og Gudrid, og før morgenen kom, var hun død, og det ble gjort kiste til liket.

  Samme dag ville mennene ro fiske, og Torstein bonde fulgte dem til stranden; om kvelden gikk han ned for å se på fangsten. Da sendte Torstein Eiriksson bud etter sin navnebror og bad ham komme; han sa at det var ikke trygt der, husfruen ville opp av kisten og opp i sengen til ham. Og da Torstein bonde kom inn,  da var hun kommet helt opp på  sengestokken. Da tok han fatt i henne og hogg henne i brystet med en tømmerøks.

  Torstein Eiriksson døde henimot kvelden. Torstein bonde ba Gudrun gå og legge seg og sove, han sa at han skulle våke over liket. Hun gjorde så. Men litt utpå natten satte han seg opp, Torstein Eiriksson, og talte;  han ville ha kalt på Gudrid så hun kom bort til ham, for han ville tale med henne. ”Gud vil at denne stund skal unnes meg så jeg kan få rette på det jeg har gjort.”Torstein bonde gikk da til Gudrid og vekket henne, han sa hun måtte signe seg og be Gud hjelpe seg, og fortalte henne hva Torstein Eiriksson hadde sagt til ham; - ”og han vil tale med deg. Du får selv velge hva du vil gjøre, for her kan jeg hverken rå til eller fra.” Hun svarte: ”Kan være det er meningen at dette underet skal være av det slag som folk siden vil minnes, og jeg er viss på at Gud vil holde sin hånd over meg. Med Guds miskunn vil jeg også våge å gå og tale med ham og få vite hva han har å si meg; for om det er så laget at jeg skal få mén av dette, så kan jeg ikke komme unna der. Jeg vil nødig at han skal gå igjen her mer, og jeg er redd at det vil skje om jeg ikke går til ham.”

  Så gikk Gudrid bort til Torstein, hun syntes hun så at han gråt tårer. Han sa noen ord lavt i øret hennes som bare hun hørte, og så sa han slik at alle kunne høre det, at de mennesker var sæle som holdt troen, og at med den fulgte all hjelp og miskunn; men han sa at det var mange som holdt troen dårlig. ”Det er en uskikk vi har hatt her på Grønland siden kristendommen kom hit, at vi setter lik ned i uvidd jord og bare synger litt over dem. Jeg vil at dere skal la meg føre til kirken og gjøre likedan med de andre som døde her. Men Gardar vil jeg la brenne på bål så fort som mulig, for det er han som var skyld i alt det spøkeriet som har vært her i vinter.” Han sa også hvordan det skulle gå henne; hun skulle få en stor skjebne, man han sa hun ikke måtte gifte seg med en grønlending; han sa hun skulle gi det de hadde til kirken og noe av det til de fattige; så sank han tilbake for annen gang.

  Det hadde vært skikk på Grønland etter at kristendommen var kommet dit, at de grov lik på gårdene der de døde, i uvidd muld. Så pleide de å sette en staur opp fra brystet på den døde, og siden, når det kom prest til stedet, brukte de å dra opp stauren og helle vievann i hullet og synge over likene, selv om dette ble nokså lenge etterpå.

  Likene av Torstein og de andre ble ført til kirken i Eiriksfjord, og prestene sang over dem. Eirik tok imot Gudrid og var henne i fars sted. Litt senere døde Torbjørn Vivilsson, og da  falt hele arven under Gudrid. Eirik tok henne til seg og sørget vel for henne.

Torfinn Karlsevne kommer til Grønland.

En mann som het Tord bodde på Hovde på Hovdastrand. Han var gift med Torgerd, datter til Tore Hima og Fridgerd, datter til Kjarval  Irerkonge. Tord var sønn til Bjørn Byrdesmør, sønn til Roald Rygg, sønn til Aslak, sønn til Bjørn Jernside, sønn til Ragnar Lodbrok. Tord og Torgerd hadde en sønn som het Snorre, han var gift med Torhild Rype, datter til Tord Gjelle. Deres sønn var Tord Hesthovde, og hans sønn het Torfinn Karlsevne. Torfinns mor het Torunn. Torfinn var mye ute i kjøpferder og var en god kjøpmann.

  En sommer gjorde Torfinn skipet sitt klart og eslet seg til Grønland. Snorre Torbrandsson fra Alptafjord fulgte med ham, og de var førti mann med skipet.

  En mann het Bjarne Grimolvsson, han var fra Breidafjord; en annen het Torhall Gamlesson fra Austfjordene; de to rustet ut skip samme sommer og eslet seg også til Grønland; de var også førti mann på skipet. De og Karlsevne seilte så til havs med disse to skipene så snart de var ferdige. Det er ikke sagt noe om hvor lenge de var ute; men det blir sagt at begge skipene kom i land i Eiriksfjord om høsten. Eirik og andre av landets menn red ned til skipene; det gikk greit med handelen mellom dem. Skipperne tilbød Eirik de varene som han ville ha, og Eirik viste seg som en storkar mot dem til gjengjeld, for han bød det to skipsmannskapene med seg hjem for å være vinteren over i Brattalid. Dette tok kjøpmennene i mot og takket ham for det. Så flyttet de varene sine til Brattalid; der manglet det ikke på hus å gjemme dem i. Det manglet heller ikke på andre ting de trengte, og kjøpmennene likte seg godt der om vinteren.

  Men da det led mot jul, ble Eirik svært stille, og han var mindre munter enn han pleide å være. En gang kom Karlsevne til Eirik og sa: ”Er det noe i veien, Eirik bonde? Folk synes ikke du er så glad som du pleier å være. Du har vist oss raus gjestfrihet, og vi er skyldige å lønne deg for slik godhet så langt vi har midler til det. Si nå hva det er som gjør deg uglad.”

  Eirik svarer:” Dere tar det dere får og er gode gjester, og det faller meg ikke inn å laste dere for noe i samværet mellom oss. Men det er det at jeg er redd  for at når dere kommer andre steder, så kommer dere til å si at verre jul har dere aldri hatt enn den som nå kommer, da dere var gjester hos Eirik den raude i Brattalid på Grønland.”

  ”Slik skal det ikke gå, bonde,” sa Karlsevne. ”Vi har både malt og korn på skipet vårt, og ta det du trenger og gjør et gjestebud så storslått som du har lyst til.”  Det tilbudet tok Eirik imot, og så ble det laget til julegilde, og det var så gildt at folk knapt mintes de hadde sett så rikelig et gilde i et fattig land.

  Etter jul ba Karlsevne Eirik om å få Gudrid til ekte, for han skjønte at Eirik måtte være hennes formynder. Eirik svarte velvillig på dette, sa at Gudrid måtte følge lagnaden sin; om Torfinn Karlsevne hadde han hørt bare godt, sa han, og det ble til at Torfinn festet Gudrid. Og så gjorde de gildet lengre, og det ble drukket bryllup for dem.

  De ble i Brattalid vinteren over.

Torfinn Karlsevne seiler til Vinland.

I Brattalid ble det snakket mye om å reise til Vinland det gode, og det ble sagt at det måtte være et godt land å bo i. Det ble til at Karlsevne og Snorre gjorde skip klart om våren for å lete etter dette landet. Bjarne og Torhall ville også være med på ferden med skipet sitt og det mannskapet som hadde fulgt dem.

  Det var en som het Torvard; han var gift med Frøydis, som var datter til Eirik Raude utenfor ekteskap; han reiste med dem, likedan Torvald, sønn til Eirik, og Torhall som ble kalt ”Veidemann”. Torhall hadde vært lenge hos Eirik, som var fangstmann om sommeren og gårdskar om vinteren. Han var en stor og sterk mann, svart, trollslig og fåmælt, og når han sa noe, var det stygge ord; han egget alltid Eirik til det som vondt var. Han var dårlig kristen. Han var godt kjent omkring i ubygdene, og han ble med på skipet hos Torvard og Torvald. De hadde det skipet som Torbjørn hadde kommet med til Grønland. I alt var de ett hundre og seksti mann da de seilte ut.

  De seilte først til Vestre-bygden og derfra til Bjørnøy. Derfra seilte de sørover i to døgn. Da så de land og satte ut en båt og så seg om i land;  der fant de store heller, mange var tolv alen brede. Det var en mengde hvitrev der. De gav landet navn og kalte det Helleland.

  Derfra seilte de i to døgn i sørøstlig retning og fant et land som var skogvokst og hvor det var mange dyr. Det lå en øy utenfor i sørøst; der drepte de en bjørn og kalte øya for Bjørnøy. Landet kalte de Markland.

  Derfra seilte de sørover langs land og kom til et nes; landet hadde de til styrbord; der var det lange strander og sander. De rodde i land, og der  på neset fant de kjølen av et skip og kalte neset for Kjalarnes.  De kalte strandene for Furdestrandar, for det var så furdelig langt å seile langs med dem. Så skar det seg våger inn i landet, og de styrte inn i en våg med skipet.

 Kong Olav Trygvesson hadde gitt Leiv et par skotter, mannen het Hake og konen Hekja; de kunne løpe fortere enn dyr. Disse to var med Karlsevne på skipet hans. Da nå Karlsevne hadde seilt langs med Furdestrandene, satte han skottene i land og sa at de skulle løpe sørover og se etter hvordan landet artet seg, men komme tilbake før tre døgn var gått. De hadde på seg et klesplagg som de kalte ”kjaval”; det er laget slik at det har en hette oventil, åpning i siden og ingen ermer, men er knappet sammen mellom bena med knapp og hempe, ellers var de bare. Karlsevnene og de andre ventet på dem så lenge. Da skottene kom igjen, hadde de i den ene hånden en klase vindruer, i den andre et aks vill hvete. Da gikk de om bord igjen og seilte videre.

 De seilte inn i en fjord; det lå en øy utenfor, og omkring øya var det sterk strøm, derfor kalte de øya for Straumøy. Det var så mye ærfugl der at en nesten ikke kunne komme fram for eggene. Fjorden kalte de Straumfjord. De bar i land ladningen fra skipene sine og slo seg ned der. De hadde med seg alle slags bufe. Det var et vakkert land; de tenkte ikke på annet enn å se å bli kjent med landet. De ble der vinteren over, men hadde ikke gjort noe arbeid om sommeren for overvintringen. Fangsten ble mindre, og det ble vondt for mat. Da satte de over til øya i det håp at det skulle være fangst å få der, eller kan hende rekhval. Men det var lite mat, enda feet deres trivdes bra.

 Da ble Torhall Veidemann borte. De hadde før bedt til Gud om mat, men det hadde ikke kommet noe så fort som de syntes de trengte.

 De lette etter Torhall i tre døgn, og Karlsevne og Bjarne fant ham til slutt ute på en berghammer, der lå han å så opp i luften og gapte med både nese og munn og memlet noe. De spurte ham hva han gjorde der. Han sa at det kom ikke dem ved. De sa han skulle bli med hjem, og det gjorde han.

 Litt senere drev det i land en hval der, og de gikk straks i gang med å skjære den opp, men ingen kjente til hva slags hval det var; Karlsevne hadde god greie på hvaler, men denne kjente han likevel ikke. Da matsveinene hadde kokt noe av den, så åt de, men alle fikk vondt av det. Da sa Torhall: ”Den raudskjeggete var nå sterkere enn Eders  Krist: Dette har jeg for skaldskapen min, jeg diktet om Tor, min fulltro venn, sjelden har han sviktet meg.” Men da folk fikk vite dette, bar de hele hvalen på sjøen og skjøt sin sak inn under Gud. Da ble været bedre, og de kunne ro ut, og siden skortet det ikke på fangst, for da var det dyrefangst på land og eggvær på øya og fisk i sjøen.

Torhall Veidemanns forlis.

Det sies at Torhall Veidemann ville seile nordover langs Furdestrandene og ut for Kjalarnes for å lete etter Vinland, men Karlsevne ville seile sørover langs landet og østover, for han mente at landet var større jo lenger sør de kom, men at det var best å prøve begge veger. Torhall la da av sted og seilte ut under øya, og de var ikke mer enn ni mann sammen, alle de andre ble med Karlsevne

 Mens Torhall holdt på å bære vann ut på skipet, drakk han av det, og da kvad han en vise:

Malmkledde menn lovte

meg den beste drikken

om hit jeg løp; men landet

laste må jeg, karer.

Jeg som før bar hjelmen,

må hjelpe med vassbøtta,

kryper helst til kjelda –

det kom ingen vin i skjegget.

Så seilte de av sted, og Karlsevne fulgte dem ut om øya. Før de heiste seil, kvad Torhall denne visen:

La oss dra tilbake,

dit hvor landsmenn bygger;

skip som flyvende falken

finner  veg over havet,

mens krigerske karer

koker hval og bygger

stort på Furdestrander,

stedet som de roser.

Så seiler de nordover langs Furdestrandene og Kjalarnes og ville ta seg fram vestover. Da kom det vestavær mot dem og de drev opp på Irland; der ble de banket og gjordt til treller, og Torhall mistet livet der, etter det kjøpmenn har visst å fortelle.

Første møte med skrælingene

Om Karlsevne er det å fortelle at han seilte sørover langs land, og Snorre og Bjarne fulgte ham med folkene sine. De seilte lenge; til slutt kom de til en elv som kom ovenfra land og falt først i et vann og så ut i sjøen. Det var store grusbanker der, og en kunne ikke komme opp i elven uten ved høyvann. Karlsevne og hans menn seilte inn i osen og kalte stedet for Hóp. På land fant de åkrer med vill hvete i dalsenkningene, og overalt i skråningene var det vinstokker. Hver bekk var full av fisk. De grov graver der hvor land og sjø møttes når det var høyest flo, og når sjøen falt ut igjen, var det hellefisk i gravene. Det var en mengde dyr i skogen, av alle slag. De var der en halv måned og gledet seg og ble ikke vâr noen ting. Feet sitt hadde de med seg.

 Men tidlig en morgen da de var ute og så seg om, fikk de øye på en mengde skinnbåter; ombord i båtene veivde de trestokker så det var en låt som av slagvoler; stokkene ble veivd med sola. Da sa Karlsevne: ”Hva skal dette bety?” Snorre Torbandsson svarte: ”Kan hende det er et fredstegn, la oss ta et hvitt skjold og bære mot dem.” Og det ble gjort. De rodde ut mot båtene, og de som var der, undret seg og  gikk opp på land. Det var svarte og stygge karer, og stygt hår hadde de på hodet; de hadde store øyne og breie ansikter. De ble der en stund og undret seg alle sammen. Siden rodde de bort østover og ut for neset.

 Karlsevne og folkene hans hadde satt opp buer til å bo i ovenfor vannet; noen buer lå like nede ved vannet, andre lenger borte.

 De bodde der den vinteren. Det kom ingen snø, og alt feet deres gikk ute og berget seg selv.

Kamp med skrælinger

Men da det ble vår, så de en dag en mengde skinnbåter som kom roende sørfra om neset; de var så mange at det var som det var sådd kullstykker i Hópet. Nå ble det også veivd med stokker fra hver båt. Karlsevnet og folkene hans heiste da også skjoldene, og da de møttes, ble det kjøpstevne. Det disse folkene helst ville ha, var rødt skrudklede. De hadde skinnvarer som de gav i bytte, helt grått gråverk. De ville også kjøpe sverd og spyd, men Karlsevne og Snorre nektet sine folk å gi dem det. For et ugarvet skinn fikk skrælingene et stykke rødt klede én spann langt, og det bandt de om hodet. Slik gikk handelen en stund. Men så tok det til å bli smått med rødt klede hos Karlsevne, og så skar de det opp så smått at det ikke ble bredere striper enn én fingerbredd. Men skrælingene gav like mye som før, eller mer.

 Da hendte det at en stut som Karlsevne eide, kom løpende ut av skogen og brølte høyt. Av dette ble skrælingene skremt, og de løp til båtene og rodde østover langs land. Folk så ikke noe mer til dem på hele tre uker.

 Men da den tiden var gått, så de en mengde skrælingbåter komme sørfra. Det var som en strøm av dem. Og nå ble stokkene veivd mot solen, og alle skrælingene ulte og skrek høyt og fælt. Da tok Karlsevne og hans folk et rødt skjold og bar mot dem. Skrælingene løp i land fra båtene, og så gikk de på hverandre og sloss. Det ble en hard ri, først med kastevåpen og skyting; skrælingene brukte valslynger. Karlsevne og hans menn fikk se at skrælingene satte opp på en stang en veldig svær ball, nesten så stor som en sauemage, og nærmest blåsvart av farge, og den slynget de med stangen langt opp i landet, over hodet på Karlsevnes flokk; det var en fæl låt da den falt ned. Av dette kom det slik skrekk over Karlsevne og folkene hans at de ikke ville annet enn flykte. De rente unna oppover langs elven, for de syntes skrælingene kom drivende mot dem fra alle kanter. De stanset ikke før de kom til noen berghamrer; der satte de seg til motverge.

 Frøydis kom ut og så at Karlsevne og hans menn rente, og hun ropte: ”Hvorfor renner dere unna for disse ynkelige stakkarne? Så gilde karer som dere er, ville jeg trodd at dere kunne slå dem ned som naut! Og hadde jeg bare våpen, tror jeg nok jeg skulle slåss bedre enn noen av dere.” Men de brydde seg ikke om hva hun sa. Frøydis ville følge etter dem, men hun ble litt sen, for hun var med barn; så gikk hun etter dem i skogen, og  skrælingene gikk løs på henne. Hun så en mann ligge død foran seg i skogen, det var Torbrand Snorresson, og det satt en hellestein i hodet på ham. Sverdet lå bart ved siden av ham; hun tok det opp for å ha noe å verge seg med. Da kom skrælingene mot henne; men hun drog brystene fram av klærne og brynte sverdet på bare brystet. Da ble skrælingene redde og løp unna til båtene og rodde bort.

 Karlsevne og de andre kom nå til, og de roste henne for hun hadde vært så snartenkt. Det hadde falt to mann for Karlsevne, men en mengde av skrælingene. Karlsevne og hans menn hadde slåss mot overmakt. De gikk nå hjem til buene sine og forbandt sårene og tenkte over hva det kunne ha vært for en hær som kom mot dem i slike mengder oppe fra land. Og da skjønte de at det aldri hadde vært noen andre der enn de som kom fra båtene, og at den andre hæren bare måtte ha vært synkverving.

 Skrælingene fant også en død mann, og det lå en øks ved siden av ham. En av dem tok opp øksen og hogg et tre med den, og så gjorde den ene etter den andre det samme; de syntes det var en kostelig ting og at den bet godt. Men så var det en som hogg i stein så øksen sprakk; da syntes de ikke den var noe tess når den ikke kunne bite stein, og så kastet de den.

 Karlsevne og hans menn skjønte nå at enda landet var godt, så ville det alltid ligge skrekk og ufred over det fra dem som bodde der før. Så brøt de opp og ville reise hjem til sitt eget land, og de seilte nordover. De fant fem skrælinger i skinnkofter som lå og sov nær skjøen, og de hadde med seg hule stokker fylt med dyremarg som var blandet med blod. Karlsevne og følget hans tenkte at dette måtte være noen som var blitt fredløse, og de drepte dem. Siden kom Karlsevne til et nes hvor det var en mengde dyr; hele neset var som en møkkskorpe, for dyrene lå der om nettene.

 Så kom Karlsevne og følget hans tilbake til Straumfjord, og der var det nok av alt de hadde bruk for.

 Det er noen som sier at Bjarne og Gudrid hadde blitt igjen der med hundre mann og ikke fulgt med lenger, mens Karlsevne og Snorre seilte sørover, førti mann i følge, og at de ikke var mer enn snaue to måneder i Hóp og kom tilbake samme sommer,

 Karlsevne seilte nå avsted med det ene skipet for å lete etter Torhall Veidemann, mens resten av følget ble igjen. Han kom nord for Kjalarnes, og så gikk det vestover, og de hadde land i babord. Der var øde skoger å se over alt foran dem og nesten ingen rydninger. Og da de hadde seilt lenge, kom de til en elv som kom inne fra land og falt fra øst mot vest. De styrte inn i elveosen og la til ved søndre bredd.

Énføtingeland

En morgen fikk Karlsevne og følget hans øye på en flekk ovenfor rydningen, det var noe som blinket mot dem, og de ropte på det. Det rørte seg, og det var en énføting; den skubbet seg ned på elvebredden som de lå ved. Torvald, sønn til Eirik Raude, satt ved styret, og énføtingen skjøt en pil i småtarmene på ham. Torvald drog ut pilen og sa: ”Jeg er fet i isteret. Vi har funnet  et godt land, men det er uvisst om vi skal få bruke det.” Torvald døde av dette såret like etterpå. Énføtingen løp bortover og sørover igjen; Karlsevne og hans menn fulgte etter ham og så ham stundom. Det siste de så av ham var at han sprang på sjøen i en vik. Da vendte Karlsevne og de andre tilbake. Da kvad en mann denne vesle visen:

Mennene drev

- det er sant -

ned til elven

en énføting;

underet la

lett på sprang,

hoppet i hullet.

Hør du, Karlsevne!

Så seilte de bort og nordover igjen.Men da trodde de at de så Énføtingeland. Da ville de ikke våge mannskapet sitt lenger. De mente at det var samme fjellet det de så i Hóp og det de fant nå, og at det ikke var mye om å gjøre på at det var like langt fra Straumfjord begge veier.

 Tredje vinteren var de i Straumfjord. Da skilte mennene seg i flokker, og det var kvinnene de ble usams om. De som var ugifte, ville gå på dem som hadde koner, og det ble mye uro av dette. Første høsten de var der, kom Snorre til verden, sønn til Karlsevne, og han var tre år da de drog bort.

 Da de seilte fra Vinland, fikk de sønnavind og kom da til Markland; der fant de fem skrælinger, og en av dem hadde skjegg – det var to kvinner og to barn. Karlsevne og følget hans tok de to guttene, men de andre kom seg unna, skrælingene var som sunket i jorden. Disse to guttene tok de med seg. De lærte dem å snakke, og de ble døpt. De sa at mor deres het Vethildi og faren Ovægi. De sa at det fantes to konger som styrte over skrælingene, den ene het Avaldamon og den andre Avaldidida. De sa at det lå et land på den andre siden, like overfor deres land, også der bodde det mennesker som gikk i hvite klær og bar foran seg stenger som det var festet vimpler til, og de ropte høyt. Og folk tror at dette har vært Hvitramannaland eller Stor-Irland.

 Så kom de til Grønland og var hos Eirik Raude om vinteren.

Bjarne Grimolvsson forliser

Bjarne Grimolvsson og hans følge drev av i Irlandshavet, og de kom inn i makk-sjø, og skipet tok til å synke fort under dem. De hadde båt med som var bredd med seltjære, og den går ikke sjømakken på. De gikk i båten, men da så de at det ikke var rom for alle. Da sa Bjarne: ”Båten bærer ikke mer enn halvparten av oss. Derfor vil jeg at vi skal kaste lodd om hvem som skal gå i båten, for dette skal ikke gå etter rang.” Det syntes alle var et så uselvisk tilbud at ingen ville si noe imot det.

 De gjorde så, kastet lodd blant mannskapet, og Bjarne fikk det lodd å gå i båten sammen med halvparten av dem som var om bord, for mer tok ikke båten.

 Men da de var kommet om bord, var det en islending som var igjen på vraket og som hadde fulgt Bjarne fra Island; han sa: ”Vil du skilles fra meg her, Bjarne?” – Bjarne svarte: ”Det må så være.” Han svarte: ”Du lovte far noe annet da jeg reiste fra Island med deg, enn at du skulle skilles fra meg på den måten, du sa at vi skulle stå sammen i godt og vondt.” Bjarne svarte: ”Det skal heller ikke være slik; gå du hit i båten, og jeg skal gå opp på skipet, for jeg ser at du har livet kjært.”

 Så gikk Bjarne opp på skipet og denne mannen i båten, og siden rodde de sin veg, og kom til slutt til Dublin i Irland, og der fortalte de denne historien. Men de fleste tror at Bjarne og de som var med ham på skipet, mistet livet der i makk-sjøen, for ingen har hørt eller sett noe til dem siden.

Hjemkomsten

Sommeren etter seilte Karlsevne til Island, og Gudrid ble med ham. De tok hjem til Reynines. Mor hans syntes han hadde fått seg lågt gifte, og hun var ikke hjemme første vinteren; men da hun merket at Gudrid var en ferm kone, kom hun hjem, og de to kom godt ut av det med hverandre.

 Datter til Snorre Karlsevnesson var Hallfrid, mor til biskop Torlak Runolvsson. De hadde en sønn som het Torbjørn, hans datter het Torunn, mor til Bjarne biskop. En sønn til Snorre Karlsevnesson het Torgeir, han var far til Yngvild, mor til Brand biskop den første.

 Og her ender denne saga.

Grønlendingesaga

Oversatt av Anne Holtsmark

Eirik Raude tar land på Island

En mann het Torvald, han var sønn til Åsvald, sønn til Ulv, sønn til Øksna-Tore. Torvald og Eirik Raude, sønn hans, reiste fra Jæren til Island for et drap. Da var Island for en stor del alt bygd. De bodde først ved Drangar på Hornstrandene. Der døde Torvald. Eirik ble gift med Tjodhild, datter av Jørund Ulvsson og Torbjørg Knarrebringe, som nå var gift med Torbjørn i Haukadal. Eirik flyttet da nordfra og bodde på Eiriksstad ved Vatnshorn. Eirik og Tjodhild hadde en sønn som het Leiv. Men etter drapet på Øyolv Saur og Holmgange-Ravn ble Eirik dømt til å flytte fra Haukadal. Så reiste han vest til Breidafjord og bodde på Eiriksstad på Øksnøy.

   Han lånte Torgest på Breidabolstad benkestokker og fikk dem ikke igjen da han krevde dem. Av dette ble det tretter og slagsmål mellom ham og Torgest, slik som det er fortalt i Eiriks saga. Styr Torgrimsson støtter Eirik i denne saken, likedan Øyolv fra Svinøy og sønnene til Torbrand i Alptafjord og Torbjørn Vivilsson. Men Torgest fikk støtte av sønnene til Tord Gjelle og av Torgeir fra Hitardal. Eirik ble dømt fredløs på Torsnestinget. Da gjorde Eirik skipet sitt seilklart i Eiriksvåg, og da han var ferdig, fulgte Styr og de andre ham ut om øya. Eirik sa til dem at han tenkte å lete opp det landet som Gunnbjørn, sønn til Ulv Kråke, hadde sett da han rak vest over havet, den gang han fant Gunnbjørnsskjær; han sa at han skulle komme tilbake til vennene sine om han fant landet.

   Eirik seilte ut fra Snæfellsjøkelen. Han fant landet, og kom i land et sted som han kalte Midtjøkelen, den heter Blåserk nå. Derfra seilte han sørover langs land for å se om det gikk an å bo der. Han var første vinteren på Eiriksøy, omtrent midt i Østrebygden. Våren etter seilte han til Eiriksfjord og tok seg boplass der.  Den sommeren seilte han til vestre ubygd og gav navn til stedene der omkring. Han var andre vinteren  på Eiriksholm ved Kvarvsgnupen, og tredje sommeren seilte han helt nord til Snæfell og inn i Ravnsfjord. Han vendte da tilbake og var tredje vinteren på Eiriksøy utfor munningen av Eiriksfjord.

   Sommeren etter seilte han til Island og kom i land i Breidafjord med skipet sitt. Han kalte det landet han hadde funnet for Grønland; for han sa at det ville gi folk lyst til å reise dit om landet hadde et godt navn. Eirik var på Island om vinteren, men sommeren etter drog han av sted for å bygge og bo i landet. Han bodde i Brattalid i Eiriksfjord. Lærde menn sier at samme sommer som Eirik reiste for å bo på Grønland, seilte det fem og tyve andre skip fra Borgarfjord og Breidafjord dit, men bare fjorten kom fram; noen drev tilbake og noen forliste. Dette hendte femten år før kristendommen ble vedtatt lov på Island. Samme sommer reiste Fridrek biskop og Torvald Kodrånsson fra Island.

   De menn som drog ut sammen med Eirik og tok land på Grønland var; Herjolv som tok Herjolvsfjord, han bodde på Herjolvsnes; Kjetil tok Kjetilsfjord, Ravn Ravnsfjord, Sølve Sølvedal, Helge Torbrandsson Alptafjord, Torbjørn Glori Siglufjord, Einar Einarsfjord, Havgrim Havgrimsfjord og Vatnevervet, Arnlaug Arnlaugsfjord; noen seilte til Vestre-bygden.

Bjarne Herjolvsson kommer til Grønland

Herjolv var sønn til Bård Herjolvsson. Han var frende til Ingolv landnåmsmann. Ingolv gav Herjolv og hans følge land mellom Våg og Reykjanes. Herjolv bodde først på Drepstokk; konen hans het Torgerd og sønnen Bjarne, det var en flink og kjekk kar. Alt som ung ville han ut til andre land, og han fikk godt både med gods og heder, og siden var han annen hver vinter ute og annen hver hjemme hos faren. Bjarne kom snart til å eie skip i fart. Siste vinter Bjarne var i Norge, fant Herjolv på at han ville reise til Grønland sammen med Eirik og brøt opp fra der hvor han bodde. På skipet med Herjolv var det en suderøyring, han var kristen; det var han som diktet Havgjerdingedråpa. Dette er stevet i dråpaen:

Jeg vil be at munkers mester

menløs vil min sjøferd jenke;

måtte jordens himlings herre

holde hånden over skalden.

Herjolv bodde på Herjolvsnes, han var en gjev mann.

   Eirik Raude bodde i Brattalid. Han var den som stod høyest i heder på Grønland; alle bøyde seg for ham. Han hadde disse barna: Leiv, Torvald og Torstein; datteren hans het Frøydis. Hun var gift med en mann som het Torvard og de bodde i Gardar, der som nå bispesetet er. Hun var et stort og fermt kvinnfolk, men Torvard var en pusling; hun var svært glad i gods og gull. Folk på Grønland var hedninger den gangen.

   Bjarne kom til Øyrar med skipet sitt om sommeren samme året som far hans hadde seilt bort om våren. Mannskapet hans spurte hva han nå ville gjøre; men han svarte bare at han tenkte å holde på sin gamle vane og være hos far sin om vinteren, ”og jeg vil seile til Grønland om dere vil følge meg.” Alle sa de ville følge ham hva han så gjorde. Da sa Bjarne: ”Det er vel en uvettig ferd av oss etter som ingen av oss noen gang har vært i Grønlandshavet.” Men de stakk til havs likevel så snart de kunne og seilte i tre dager, til landet sank i hav. Men så tok børen av, det ble nordavind og tåke, og de visste ikke hvor de fór. Slik gikk mange døgn. Så kom da solen fram igjen og de kunne få peilet inn himmelretningene.

   Nå heiste de seil igjen og seilte et døgn. Da fikk de se land. De talte om hva dette kunne være for et land, men Bjarne sa han trodde ikke det var Grønland. De spurte om han ville seile inn til dette landet eller ikke. Bjarne svarer: ”Jeg tenker vi får seile så vi nærmer oss landet.” Det gjorde de, og da så de at landet ikke hadde fjell, men var skogvokset, og det var lave åser der. Da lot de landet være i babord og vendte skjøtet mot land.

   De seilte videre i to døgn før de så land igjen. Mannskapet spurte om Bjarne trodde dette var Grønland. Han sa at han trodde ikke dette var Grønland mer enn det forrige – ”for det sies at det skal være jøkler på Grønland.” De nærmet seg snart landet, og da så de at dette var flatt og skogkledt.

   Nå tok børen av. Da snakket folkene om at de gjerne ville gå i land der. Men Bjarne ville ikke. De mente på at de trengte både ved og vann, men Bjarne sa: ”Dere er ikke i nød for noen av delene.” Dette fikk han høre en del vondord for. Han bad dem heise seil, og det ble gjordt; de snudde framstavnen fra land og seilte til havs med sørvestlig bør i tre døgn og fikk nå se land for tredje gang. Dette landet var høyt og bergfullt, og der var jøkler.

 Så spør de Bjarne om han vil styre til land der, men han sa at det ville han ikke, - ”for dette landet synes jeg det ser ut til å være lite gagn i,” sa han. Så tok de ikke ned seilet, men holdt fram langs land, og da så de at det var en øy.

   De satte kurs forbi dette landet og seilte til havs for samme bør. Men været vokste, og Bjarne lot reve seilene og ikke ha større seilføring enn det var godt for skip og redskap.

   Så seilte de i fire døgn. Da så de land fjerde gang. Da spurte de Bjarne om han trodde dette var Grønland eller ikke. Bjarne svarer: ”Dette likner på det som er fortalt meg om Grønland, og her styrer vi til land.” Som sagt så gjort, og de tok land under et nes henimot kvelden; det lå en båt ved neset. Men der, på det neset, bodde Herjolv, far til Bjarne, og av ham har neset fått navn og heter siden Herjolvsnes.

   Bjarne gikk nå hjem til far sin, og han sluttet seilingen og ble hos Herjolv så lenge han levde, og siden bodde han der etter ham.

Leiv Eiriksson finner Vinland

Nest etter dette var det at Bjarne Herjolvsson kom utenfra Grønland til Eirik jarl, og jarlen tok svært godt imot ham. Bjarne fortalte om sine reiser og om de land han hadde sett, og folk syntes han hadde vært svært lite nysgjerrig siden han ikke hadde mer å fortelle om landene, og det fikk han høre for. Bjarne ble hirdmann hos jarlen og seilte ut til Grønland sommeren etter.

   Nå ble det mye snakk om å lete etter land. Leiv, sønn til Eirik Raude fra Brattalid, kom til Bjarne Herjolvsson og kjøpte skip av ham og fikk tak i mannskap til det, så de var fem og tredve mann sammen. Leiv bad Eirik, far sin, at han skulle være fører for ferden denne gangen også. Eirik unnslo seg så godt han kunne, sa han tok til å bli gammel  og at han orket mindre all slags slit enn han hadde gjort. Leiv mente at han enda var den blant frendene som hadde mest lykke med å styre. Og Eirik gav etter for Leiv, og de red av sted da de var ferdige til det. Det var ikke langt å ri til skipet. Da snublet den hesten Eirik satt på, og han falt av hesten og skadde foten sin. Da sa Eirik: ”Det er vel ikke så at jeg skal finne flere land enn det vi nå bor i; vi kommer ikke til å gå i følge alle sammen lenger.” Eirik vendte hjem til Brattalid, men Leiv gikk ombord i skipet, og de andre fulgte ham, fem og tredve mann tilsammen. Det var en sydlending med, han het Tyrke.

   Nå gjorde de skipet seilklart og satte til havs så snart de var ferdige, og de fant først det landet som Bjarne hadde funnet sist. Der seilte de inn mot land og satte ut båten og rodde i land; men de så ikke noe gras der. Det var store jøkler inne i landet hele veien, og fra jøklene og ned til sjøen lå det som én stor steinhelle; de syntes landet så ut til å være uten goder.

   Da sa Leiv: ”Det er da ikke gått oss som det gikk med Bjarne med dette landet, - at vi ikke har vært i land der. Nå vil jeg gi det navn, det skal hete Helleland.” Så gikk de ombord igjen.

   Etter dette seilte de til havs og fant det andre landet; de seilte igjen til land og kastet anker; siden satte de båten ut og gikk i land. Dette landet var slett og skogvokst, og så langt de gikk var det hvit sandstrand og langgrunt. Da sa Leiv: ”Vi skal gi dette landet navn etter de kår det byr, kalle det Markland.” Så gikk de ned til stranden og skyndte seg ombord.

   Nå seilte de til havs derfra for nordvestlig bør og var ute i to døgn før de så land. De seilte inn til land der og kom til en øy som lå nord for landet; der gikk de i land og så seg om, det var godt vær, men de kjente at det var dugg i graset. Så kom de til å ta ned i graset med hånden og stakk den så i munnen, og de syntes aldri de hadde smakt noe så søtt som dette.

   Da gikk de ombord i skipet igjen og seilte inn i sundet mellom øya og det neset som gikk ut fra landet mot nord; de stevnet mot vest fra neset. Det var langgrunt og fjære sjø, og så stod skipet deres på grunn, og det var langt å se til sjøs fra skipet. Men de var så hikne på å gå i land at de ikke gad vente på at det skulle flø under skipet deres, de rente i land et sted hvor det falt en elv ut av et vann. Men straks det flødde under skipet, tok de båten og rodde ut og flyttet skipet opp i elven og derfra videre opp i vannet; der kastet de anker og bar i land skinnsekkene sine og satte opp buer å bo i; de bestemte seg for å bli der vinteren over og satte opp store hus. Det skortet ikke på laks verken i elven eller i vannet, og det var større laks enn de hadde sett noen gang før. Landet der gav så godt beite at de mente feet ikke trengte annet fór om vinteren; der var ingen vinterfrost, og graset visnet nesten ikke. Døgnet var mer jevnt der enn på Grønland og på Island, solen var oppe ved non og ved dugurdsmål korteste dagen i året.

   Da de var ferdige med husbyggingen, sa Leiv til dem som var med ham; ”Nå vil jeg dele mannskapet i to flokker. Jeg vil la landet utforske, og den ene flokken skal være hjemme ved husene, den andre skal gjøre seg kjent med landet, men ikke dra lenger bort enn at de kommer hjem om kvelden, og ikke skilles at.” Så gjorde de det slik en stund. Leiv skiftet slik at han var stundom med dem ute og stundom hjemme ved husene. Leiv var stor og sterk, riktig en staskar å se til, og en klok mann som visste å holde måte i allting.

Tyrke finner vindruer. Hjemferden

En kveld viste det seg at det manglet én mann, og det var Tyrke, sydlendingen. Leiv var svært lei for det, for Tyrke hadde vært lenge hos far hans, og han hadde vært svært glad i Leiv og tatt seg mye av ham da han var liten. Leiv brukte seg på de andre i følget og gjorde seg ferdig til å gå og lete etter ham og tok tolv mann med seg. Men de var ikke kommet langt bort fra husene, før Tyrke kom imot dem, og de ble glade og hilste ham da de så ham. Leiv merket snart at fosterfar hans var i godlune. Tyrke hadde bratt panne, han var litt ustø i blikket, svartmusket, liten av vekst og puslete, men svært flink i alle slags småarbeid.

   Leiv sa til ham: ”Hvorfor ble du så sen, forsterfar, og hvorfor holdt du ikke følge med de andre?” Tyrke snakket først lenge på tysk, og han vendte øynene hit og dit og gliste og lo, men de skjønte ikke hva han sa. Da det hadde gått en stund, sa han på norrønt mål: ”Jeg gikk ikke stort lenger enn dere. Jeg kan fortelle nytt; jeg har funnet vinstokker og druer.” – ”Er det sant, fosterfar?” spurte Leiv. ”Ja visst er det sant,” sa han, ”for jeg er født et sted hvor det verken mangler vinstokker eller druer.”

   Så sov de den natten, men om morgenen sa Leiv til folkene sine: ”Heretter skal vi drive med to arbeider og skifte så vi gjør ett annet hver dag. Vi skal plukke druer, og vi skal hogge vinstokker og felle skogen, slik at vi får ladning for skipet.” Og dette ble gjort. Det sies at etterbåten deres ble fylt med druer. Så hogg de ladning til skipet.

 Da det ble vår, gjorde de seg ferdige og seilte bort, og Leiv gav landet navn etter frukten og kalte det Vinland.

   Så seilte de til havs, og de fikk god bør helt til de så Grønland og fjell med jøkler på. Da var det en som tok ordet og sa som så til Leiv: ”Hvorfor holder du skuta så hardt opp mot vinden?” Leiv svarte: ”Jeg skal nok passe styringen; men det er annet å passe på også – ser ikke dere noe merkelig?” De sa at de så ikke noe som var verdt å snakke om.

 ”Jeg vet ikke,” sa Leiv, ”er det skip eller skjær jeg ser?” Nå så de andre det også., og sa at det var et skjær. Men Leiv så mer, han så det var folk på skjæret også. ”Vi får beite opp mot været,” sa Leiv, ”så vi kan komme til dem. Er det folk som trenger oss og er i nød, da må vi hjelpe dem. Og skulle det ikke være fredelige folk, så har vi alle fordeler og de ingen.”

   Så seilte de inn under skjæret og tok ned seilet, kastet anker og satte på vannet en annen liten båt, som de hadde med seg. Tyrke spurte så hvem som styrte blant dem. Denne svarte at han het Tore og var av norrøn ætt – ”men hva er ditt navn?” Leiv sa hvem han var. ”Er du sønn til Eirik Raude i Brattalid?” spurte mannen. Leiv sa at det var han. ”Og nå tilbyr jeg dere å komme over på mitt skip alle sammen,” sa Leiv, ”og ta med så mye av godset deres som skipet kan bære.”

   Det tok de imot, og så seilte de inn Eiriksfjord med denne ladningen og helt til Brattalid. Der bar de ladningen fra borde. Leiv innbød Tore og Gudrid, konen hans, til å bo hos seg sammen med tre andre; så skaffet han resten av nannskapet opphold for vinteren, både sine egne folk og Tores.

   Leiv tok femten mann med seg fra skjæret. Han ble siden kalt Leiv den hepne.

    Leiv hadde nå godt med både gods og ære.

   Om vinteren kom det en svær farsott på Tore og hans følge, Tore døde og likedan en stor del av folkene hans. Den vinteren døde Eirik Raude også.

Det ble snakket mye om Leivs Vinlandsferd, og Torvald, bror hans, mente de hadde undersøkt alt for lite av landet. Da sa Leiv: ”Du kan få seile til Vinland med mitt skip, bror, om du vil. Men først vil jeg likevel at skipet skal ut etter det tømmeret som Tore hadde på skjæret.” Og slik ble det.

Torvald Eirikssons Vinlandferd og død

Torvald ruster seg til ferden med tredve mann, og Leiv, bror hans, hjalp ham og gav ham råd. Så gjorde de skipet klart og seilte til sjøs, og det er ikke noe å fortelle om ferden før de kom til Vinland, til Leivsbuene; der satte de opp skipet og ble i ro der vinteren over og fisket det de trengte til mat.

   Om våren sa Torvald at de skulle gjøre skipet klart, og så skulle etterbåten og noen mann på den dra vestover langs land og utforske landet der om sommeren. De syntes det var et vakkert land, skogkledd og ikke langt mellom skogen og sjøen med de hvite sandstandene. Der var mange øyer og mye grunn sjø. De fant ikke merker etter mennesker eller dyr; men på en øy lengst i vest fant de en kornstakk bygd av tre. De så ikke annet menneskeverk, og de vendte om og kom til Leivsbuene om høsten.

   Neste sommer seilte Torvald østover og nordover langs land med kjøpskipet. De fikk kvast vær utfor et nes, og der drev de på land og brakk kjølen unna skipet, og de ble heftet lenge der for å bøte skipet.. Da sa Torvald til dem som var med ham: ”Nå vil jeg at vi skal reise opp kjølen her på neset og kalle det Kjalarnes (Kjølsnes).” Og det gjorde de.

   Så seilte de videre derfra og østover langs land og inn i det fjordgapet som var nærmest ved dem, og inn til en hovde som stakk fram der. Den var skogvokst over det hele. Der la de skipet sitt i havn og satte ut landgangsbryggen, og Torvald gikk i land der med hele mannskapet. Da sa han: ”Her er det fint, her skulle jeg gjerne bygge meg en gård.”

   Så gikk de ned til skipet igjen. Men da fikk de se liksom tre hauger på sandstranden innenfor hovden; de gikk dit bort, og da så de at det var tre skinnbåter og tre menn under hver båt. Torvald og hans menn delte seg i tre flokker og tok dem til fange alle sammen uten én, han kom seg vekk med båten sin. De drepte de andre åtte, og så gikk de tilbake til hovden og så seg om. Og nå så de noen små hauger inne i fjorden og mente det var bygder der.

   Etter dette kom det over dem slik en søvnighet at de ikke klarte å holde seg våkne, de sovnet alle sammen. Da lød det et rop over dem så høyt at alle våknet, og røsten sa dette: ”Våkn opp du, Torvald, og alt ditt følge, om du vil berge livet! Gå om bord i skipet med alle dine menn og reis fra landet så fort dere kan!” Og nå kom det et utall av skinnbåter innenfra fjorden, de styrte rett på dem. Torvald sa: ”Vi må sette opp matter til brystvern langs relingen og verge oss så godt vi kan, men slå lite igjen.” Dette gjorde de. Skrælingene skjøt på dem en stund, men så flyktet de bort i vill hast, hver som han best kunne.

   Torvald spurte sine menn om noen var såret; de sa at de ikke hadde fått noe sår.

 ”Jeg har fått et sår under armen,” sa han. ”Det fløy en pil inn mellom relingen og skjoldet, og den traff meg under armen. Her er pilen; men dette fører nok døden for meg. Jeg rår dere til å se å komme dere på hjemvegen snarest. Meg skal dere føre ut på hovden der jeg synes det måtte være godt å bo. Kan hende blir de sanne de ordene som falt meg i munnen, at jeg får bo der en stund. Dere skal gravlegge meg der og sette ett kors ved hodet og ett ved føttene, og så skal dere alltid siden kalle stedet Krossanes.”

   Grønland var kristnet da, men Eirik Raude var død før kristendommen kom dit.

   Så døde Torvald. De gjorde alt som han hadde sagt, og så seilte de og møtte resten av følget. Alle sa hverandre da det de hadde opplevd.

   De bodde der vinteren over og hentet seg druer og vinstokker til last i skipet. Våren etter gjorde de seg så ferdige og seilte til Grønland og kom med skipet inn i Eiriksfjord. Da hadde de store tidender å si til Leiv.

Torstein Eirikssons død

Imens hadde det hendt på Grønland at Torstein Eiriksson i Eiriksfjord hadde giftet seg, og til hustru hadde han fått Gudrid Torbjørnsdatter, som først hadde vært gift med Tore Austmann som det er fortalt om før.

   Torstein Eiriksson ble nå oppsatt på å fare til Vinland og hente liket av Torvald, broren sin. Han rustet ut samme skipet og valte mannskap til det etter styrke og vekst; han tok med seg fem og tyve mann og Gudrid, konen sin, og så snart de var ferdige, seilte de til havs og ut av landsyn.

   De rak omkring på havet hele sommeren og visste ikke hvor de var. Men da det var gått én uke av vinteren, kom de i land i Lysefjord i Vestre-bygden på Grønland. Torstein søkte etter husrom for vinteren til dem, og han fikk hus til hele mannskapet, men til seg selv og konen hadde han ikke fått hus. Så var de to alene igjen på skipet noen netter.

-         Den gang var kristendommen enda ung på Grønland. –

Så var det tidlig en morgen at det kom noen til teltet deres. Den som førte ordet for dem, spurte hvor mange de var i teltet. ”Vi er to,” sa Torstein. ”Men hvem er det som spør?” – ”Jeg heter Torstein og blir kalt Torstein Svarte. Jeg kommer hit for å spørre om du og konen din vil bo hos meg i vinter.” Torstein sa han ville spørre konen sin, men hun sa han fikk gjøre som han ville, og så sa han ja takk til dette.

 ”Da skal jeg komme med hest etter dere i morgen, for det er ingen sak for meg å låne dere hus. Men det er ensomt hos meg, vi er alene, jeg og konen min, for jeg er nokså egen av meg. Jeg har også en annen tro enn dere; men jeg mener den er bedre den som dere har.”

   Neste morgen kom han etter dem med hest, og de flyttet hjem til Torstein Svarte for å bo der, og han viste dem stor gjestfrihet.

   Gudrid var en staselig kone å se til, og en klok kvinne, og hun hadde godt lag med å omgås folk hun ikke kjente.

   Først på vinteren kom det en farsott blant folkene til Torstein Eiriksson, og de døde mange av dem som hadde fulgt ham. Torstein lot gjøre kister for likene til dem som døde og lot dem bli ført til skipet og stillet der, - ”for jeg vil la alle likene flytte til Eiriksfjord når sommeren kommer.”

   Det varte ikke lenge før sotten kom i huset til Torstein også, konen i huset ble syk først. Hun het Grimhild og var veldig stor og sterk, rent som et karfolk, men likevel fikk sotten makt over henne. Og like etterpå ble Torstein Eiriksson syk; de lå til sengs begge to samtidig, og Grimhild, konen til Torstein Svarte, døde. Da hun var død, gikk Torstein Svarte fram og ut av stuen etter en fjel å legge liket på. Da sa Gudrid: ”Snille Torstein, ikke vær for lenge borte da!” Det lovte han.

   Da sa Torstein Eiriksson: ”Hva kan det være på ferde med husfruen vår? Nå heiser hun seg opp på albuen og famler med føttene ut over sengestokken og leter etter skoene sine.”

 I det samme kom Torstein bonde inn, og Grimhild la seg ned igjen med det samme han kom. Da braket det i hvert et tre som var i stuen. Så laget Torstein en kiste til Grimhilds lik, og han løftet det bort i kisten og stelte det. Han var både stor og sterk, men han trengte alle sine krefter for å få henne ut av gården.

   Nå ble Torstein Eiriksson verre av sykdommen, og han døde. Gudrid, konen hans, tok seg svært nær av det. De var der i stuen alle tre. Gudrid hadde sittet på en stol framfor den benken hvor Torstein husbonden hennes lå. Torstein bonde tok Gudrid i armene og løftet henne opp fra stolen og satte seg så ved siden av henne på den andre benken, rett overfor liket av Torstein; han snakket for henne på mange måter og trøstet henne, lovte å følge henne til Eiriksfjord og føre dit likene av Torstein, husbonden hennes, og de andre som var døde av mannskapet. ”Og så skal jeg få flere folk på gården her,” sa han, ”til trøst og glede for deg.” Hun takket ham.

   Da satte Torstein Eiriksson seg opp og sa: ”Hvor er Gudrid?” Tre ganger sa han dette, men hun tidde. Til slutt sa hun til Torstein bonde: ”Skal jeg svare ham eller ikke?” Han sa hun ikke skulle svare. Så gikk Torstein bonde tvers over golvet og satte seg på stolen, og Gudrid satte seg på fanget til ham.

   Så sa Torstein bonde: ”Hva vil du, navnebror?” sa han. Om en stund svarte han:

 ”Jeg vil gjerne si Gudrid hennes skjebne, for at hun skal ta seg mindre nær av min død; jeg er kommet til et godt hvilested. Men det vil jeg si deg, Gudrid, du skal bli gift med en mann fra Island, og dere skal leve lenge sammen og få mange etterkommere, som skal være kraftige, lyse og gode og som det skal følge en søt ange med. I to skal fare fra Grønland til Norge, og derfra til Island, og dere skal bo på Island; der kommer dere til å leve lenge, du skal leve lenger enn han. Du kommer til å reise ut og gå til Syden og komme tilbake til gården din på Island. Og da skal det bli reist en kirke der, og der skal du bo og ta nonnevigsel, og der skal du dø.”

   Så sank Torstein tilbake, og de stelte liket hans og førte det ned på skipet.

   Torstein bonde holdt alt det han hadde lovt Gudrid. Om våren solgte han jorden og budskapen sin og gikk ombord i skipet med alt sitt sammen med Gudrid; han gjorde skipet klart og fikk fatt på mannskap og så seilte de til Eiriksfjord. Der ble nå alle likene jordfestet ved kirken.

   Gudrid tok inn hos Leiv i Brattalid, og Torstein Svarte slo seg ned ved Eiriksfjord og bodde der så lenge han levde, og han var kjent som en dugelig mann.

Torfinn Karlsevnes Vinlandsferd

Samme sommer kom det skip fra Norge til Grønland. Han som styrte skipet, het Torfinn Karlsevne; han var sønn til Tord Hesthovde, sønn til Snorre, sønn til Tord fra Hovde. Torfinn Karlsevne var en svært rik mann; han bodde hos Leiv Eiriksson i Brattalid den vinteren. Han ble snart glad i Gudrid og fridde til henne; hun sa at Leiv måtte svare for henne. Siden ble hun festet til Torfinn, og bryllupet ble feiret samme vinter.

   Det var stadig samme snakk om Vinlandsferd som før, og både Gudrid og de andre ivret sterkt for at Karlsevne skulle dra av sted. Så ble det avgjort at han skulle reise, og han samlet skipsmannskap, seksti menn og fem kvinner. Karlsevne og skipsfolkene gjorde den avtale at alle skulle ha like stor del av det utbytte de fikk av ferden. De tok med seg alle slags husdyr, for de tenkte å bosette seg i landet om de kunne. Karlsevne bad Leiv om å få de husene han hadde i Vinland, men Leiv svarte at han ville låne ham husene, men ikke gi dem bort.

   Så seilte de til havs og kom fram til Leivsbuene hele og holdene, og de bar i land skinnsekkene sine. De fikk snart god fangst, for det var drevet opp røyrhval der som var både stor og god; de gikk i veg og skar opp hvalen, og så mangler de ikke mat. Husdyrene deres gikk oppe på land, men det varte ikke lenge før gradyrene ble ustyrlige og gjorde mye av seg. De hadde tatt med seg en stut. Karlsevne lot felle tømmer og telje det til ladning for skipet sitt; han la tømmeret til tørk på et berg. De tok all den avdrått som var å få av landet, både vindruer og all slags vilt og fisk og andre gode saker.

   Etter den første vinteren kom sommeren, og da fikk de se skrælinger; det kom en stor flokk fram av skogen. Der gikk buskapen deres, og stuten tok til å belje og brøle skræmelig. Da ble skrælingene redde og skyndte seg unna med det de bar på, og det var gråverkskinn og sobel og alle slags skinnvarer. De løp mot gården til Karlsevne og ville inn i husene; men Karlsevne lot dørene stenge. Ingen av de to flokkene skjønte språket til den andre. Da tok skrælingene av seg opp-pakningen og løste byltene og bød fram varene, de ville helst ha våpen i bytte. Men Karlsevne nektet å selge våpen.

   Så fant han på noe annet, han lot kvinnene bære ut av budråtten til dem, og så snart de så den, ville de kjøpe av den og ville ikke ha noe annet. Så ble det til at skrælingene bar det de hadde handlet til seg, bort i magen, mens Karlsevne og hans menn fikk sekkene og skinnvarene deres. Etter dette drog skrælingene bort.

   Men det skal sies at Karlsevne lot gjøre en sterk skigard omkring omkring gården sin, og denne ble satt i god stand.

   På den tid fødte Gudrid, konen til Karlsevne, en gutt, og gutten het Snorre.

   Andre året kom skrælingene til dem først på vinteren og det var mange flere enn forrige gang, og de hadde samme slags varer som før. Da sa Karlsevne til kvinnene: ”Nå skal dere bære ut slik mat som det var mest rift om forrige gang, men ikke noe annet.” Og da skrælingene så det, kastet de sekkene sine over skigarden.

   Gudrid satt i døren med vuggen til Snorre, sønnen sin; da falt det en skygge over døren, og det kom inn en kvinne i svart, trang kjole; hun hadde et bånd om hodet og lyst brunt hår, var blek og hadde så store øyne at en aldri skulle sett så store øyne på noe menneske. Hun gikk hen til Gudrid der hun satt, og sa: ”Hva heter du?” sa hun. ”Jeg heter Gudrid; men hva er ditt navn?” – ”Jeg heter Gudrid,” sier hun. Da rakte Gudrid husfrue henne hånden for at hun skulle sette seg hos henne. Men så med ett hørte Gudrid et høyt smell, og så var kvinnen borte. Og i samme stund var også en skræling blitt drept av en av Karlsevnes menn, for han hadde villet ta våpen fra dem. Og nå satte skrælingene av sted så fort de orket, og klær og våpen lå igjen etter dem.

 Ingen andre hadde sett denne kvinnen, bare Gudrid.

 ”Nå er gode råd dyre,” sa Karlsevne, ”for jeg tror at de kommer til å hjemsøke oss tredje gang, og da kommer de med ufred og er mannsterke. Vi skal gjøre det slik at ti mann skal gå fram på nesset og vise seg der; de andre skal gå inn i skogen og hogge en rydning for buskapen; der kan den gå når hæren kommer fram av skogen. Og så skal vi ta stuten vår og la ham gå foran oss.”

 Stedet de tenkte å møte hæren, lå slik til at de hadde vann på den ene siden og skogen på den andre. Karlsevnes råd ble fulgt.

   Nå kom skrælingene dit Karlsevne hadde eslet å la slaget stå. Det ble kamp, og mange av skrælingene falt. Det var en stor og vakker mann i skrælingeflokken, og Karlsevne mente at han måtte være høvdingen deres. En av skrælingene hadde tatt opp en øks; han så på den en stund, så svingte han den mot en av kampfellene sine og hogg til ham så han falt død med det samme. Da tok den store mannen øksen og så på den en stund, og siden kastet han den på sjøen, så langt ut han kunne. Derpå rømte de til skogs, hver og én som best han kunne. Og så var det slutt på kampen.

   Karlsevne og hans menn ble der hele vinteren; men da det tok til å våres, lyste Karlsevne at han ikke ville være der lenger, og at han ville seile til Grønland. Så gjorde de seg ferdige og hadde med seg mange gode saker derfra, vinstokker, druer og skinnvarer. De seilte til havs og kom til Eiriksfjord med helt skip og var der vinteren over.

Frøydis Eiriksdatters Vinlandsferd

Nå ble det igjen mye snakk om å fare til Vinland, for det var en ferd som det hadde vist seg å være lett å vinne gods og ære på. Samme sommer som Karlsevne kom fra Vinland, kom det et skip fra Norge til Grønland. Det var to brødre som styrte skipet, Helge og Finnboge, og de ble vinteren over på Grønland. Brødrene var av islandsk ætt, fra Austfjordene.

   Nå må det først fortelles om Frøydis Eiriksdatter. Hun drog av sted fra sitt hjem i Gardar for å treffe de to brødrene, Helge og Finnboge; hun foreslo dem at de skulle bli med til Vinland med sin egen farkost, og så skulle de få halvt med henne av alt utbytte de fikk av ferden. Dette sa de ja til. Derfra tok hun til sin bror Leiv og bad at han skulle gi henne de husene han hadde latt bygge i Vinland. Men han svarte det samme som før, han kunne låne bort husene, men ville ikke gi dem fra seg.

   Det var avtale mellom brødrene og Frøydis at hver skulle ha tredve voksne menn med seg på skipet sitt, foruten kvinner. Men Frøydis gjorde straks brudd på dette, hun hadde fem mann mer og gjemte dem; brødrene visste ikke om dem før de kom til Vinland.

   Så stakk de til havs, og de hadde avtalt at de skulle seile sammen så vidt det var mulig. Og det var lite om å gjøre, men likevel kom brødrene litt før fram og fikk båret lasten sin opp til Leivs hus.

   Men da Frøydis og hennes folk kom i land, losset de også skipet og bar lasten opp til husene. Da sa Frøydis: ”Hvorfor har dere båret sakene deres inn her?” – ”Jo for vi trodde at alle avtaler mellom oss skulle holdes,” sa de.

 ”Det var til meg Leiv lånte husene,” sa hun, ”og ikke til dere.”

 Da sa Helge: ”Vi brødre har ikke ondskap nok til å hamle opp med deg.” Så bar de ut igjen det de eide og bygde seg en skåle, og den satte de langt fra sjøen på stranden oppe ved vannet, og de satte den i god stand.

   Men Frøydis lot felle tømmer og lastet skipet.

   Nå tok det til å bli vinter, og brødrene talte om at en fikk ta opp leiker og finne på noe moro. Det ble gjort en stund, men så tok folk til å snakke vondt om hverandre, og da ble de uvenner, og det ble slutt på leikene. Folk gikk ikke til hverandre fra de to husene, og slik holdt det seg lenge ut over vinteren.

   Tidlig en morgen stod Frøydis opp av sengen og kledde på seg, men tok ikke sko på; været var slik at det hadde falt mye dugg. Hun tok på seg kappen til mannen sin, og så gikk hun til skålen der de to brødrene bodde og fram til døren der. En mann hadde gått ut litt før og hadde lukket døren halvveis etter seg. Hun lukket opp døren og stod i døråpningen en stund uten å si noe.

   Finnborg lå innerst i skålen og var våken. Han sa: ”Hva vil du her, Frøydis?” Hun svarte: ”Jeg vil at du skal stå opp og komme ut til meg, jeg vil tale med deg.”  Han gjorde så, og de gikk bort til en tømmerstokk som lå innmed husveggen, og satte seg der. ”Hvordan liker du deg?” spurte hun. Han svarer: ”Jeg synes godt om landet, men det er ille med den ufreden som er kommet mellom oss; jeg mener at jeg ikke har noen skyld i den.” ”Der sier du et sant ord,” sier hun, ”jeg synes som du. Men jeg kommer her i det ærend at jeg vil bytte skip med dere brødre, for dere har større skip enn jeg, og jeg ville gjerne bort herfra.” ”Det kan jeg la gå,” sier han, ”hvis du så blir fornøyd.” Så skiltes de, hun gikk hjem, og Finnboge gikk og la seg igjen.

   Hun stiger til sengs igjen med kalde føtter, og Torvard våkner ved det og spør hvorfor hun er så kald og så våt. Hun svarte i stort opprør; ”Jeg gikk opp til de to brødrene for å handle skip med dem,” sa hun. ”Jeg ville kjøpe et større skip, men de ble så sinte på meg for det at de slo meg og fór ille med meg. Men, du din usling, hevner vel hverken min skam eller din egen, og nå får jeg merke at jeg ikke er på Grønland lenger, og jeg vil skilles fra deg om du ikke hevner dette.”

   Og han kunne ikke stå ut med klagene hennes, han bad mennene stå opp med én gang og ta sine våpen, og det gjorde de og gikk straks til skålen hvor de to brødrene bodde, og de gikk inn til dem mens de sov og tok dem og bandt dem og leidde dem ut etter hvert som de var bundet. Men Frøydis lot drepe hver mann som kom ut.

   Nå var alle menn drept, men kvinnene var igjen, og ingen ville drepe dem. Da sa Frøydis: ”Gi meg en øks!” De gav henne en. Siden hogg hun de fem kvinnene som var der, og de var døde da hun gikk fra dem.

   Så gikk de tilbake til huset sitt igjen etter denne ugjerningen, men det var ikke annet å merke på Frøydis enn at hun syntes hun hadde gjort det riktig godt, og hun sa til følget sitt: ”Om det blir oss forunt å komme til Grønland,” sa hun, ”da skal jeg ta livet av den mann som sier noe om det som her har gått for seg. Vi skal si at de bodde her og ble igjen da vi reiste.”

   Tidlig på våren gjorde de klart det skipet som brødrene hadde eid, og lastet det med alt det de kunne få tak på og så mye som skipet ville bære. Så seilte de til havs og hadde en god reise og kom til Eiriksfjord med skipet tidlig på sommeren. Karlsevne var der enda, han hadde nettopp skipet seilklart og lå og ventet på bør, og folk sier at det aldri har gått et rikere skip ut fra Grønland enn det som han styrte.

Karlsevne seiler til Island

Frøydis drog hjem til gården sin, for den hadde stått uskadd mens hun var borte. Hun gav en god del gods til alle som hadde vært med henne, for hun ville skjule sin udåd. Så satt hun på gården.

   Ikke alle var så ordholdne at de tidde om udåden og ondskapen, og det kom opp omsider. Så kom det til slutt også til Leiv, bror hennes, og han syntes det var fælt å høre. Da tok Leiv tre mann av følget til Frøydis og pinte dem til å si sannheten om alt som hadde hendt, og de sa det samme alle tre.

 ”Jeg nenner ikke å gjøre det med Frøydis, søsteren min, som hun fortjener,” sa han, ”men jeg spår henne og mannen hennes at det blir liten trivsel i deres avkom.” Og slik gikk det også, fra den tid var det ingen som syntes at de folkene var verdt annet enn vondt.

   Nå skal det fortelles om Karlsevne. Han gjør skipet klart og seiler til havs. Det gikk ham godt, og han kom hel og holden til Norge og satt der om vinteren og solgte varene sine, og både han og konen hans var vel ansett hos de gjeveste menn i Norge.

   Om våren gjorde han skipet klart for Island. Da han var helt ferdig, og skipet hans lå ved bryggen og ventet på bør, kom det en sydlending til ham, en mann fra Bremen i Saksland. Han spurte hva Karlsevne ville ha for skipsfløyen sin. ”Jeg vil ikke selge den,” sa Karlsevne. ”Jeg vil gi deg en halv mark gull for den,” sa sydlendingen. Det syntes Karlsevne var et godt bud, og så solgte han den. Sydlendingen gikk sin vei med fløyen, og Karlsevne visste ikke hva slags tre den var laget av – men det var masur (valbjørk) som var kommet fra Vinland.

   Karlsevne seilte til havs og kom med skipet ut fra Nord-Island, i Skagafjord, og der ble skipet satt opp for vinteren. Våren etter kjøpte han Glaumbø-landet og reiste en gård der og bodde der så lenge han levde.

   Han var en framifrå mann; det er mange som stammer fra ham og Gudrid, konen hans, og det er en god ætt. Da Karlsevne var død, tok Gudrid styret på gården sammen med Snorre, sønnen som var født i Vinland. Og da Snorre hadde giftet seg, reiste Gudrid ut og gikk sørpå og kom hjem igjen til gården til Snorre, sønnen sin. Og da hadde han latt bygge en kirke på Glaumbø. Siden ble Gudrid nonne og enseteskone og bodde der så lenge hun levde.

   Snorre hadde en sønn som het Torgeir; han var far til Yngvild, mor til Brand biskop. Datter til Snorre Karlsevnesson het Hallfrid, hun var gift med Runolv, far til Tarlak biskop. En sønn til Gudrid og Karlsevne het Bjørn, han var far til Torunn, mor til Bjarne biskop. Det er mange som nedstammer fra Karlsevne, og han er blitt en ættsæl mann.

   Og Karlsevne har først av alle sagt hvordan det gikk for seg på de ferder det er fortalt om her.

______________________________________________________________________________________________________________________________________-

Talen til Ole Danbolt Mjøs

Dykkar Majestetar, Høgvyrde Kronprinspar, Prisvinnarar, Eksellensar, Mine damer og herrar.
Publisert: 10. des. 2006, 17:06
«Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2006 skal delast i to like store delar, mellom Muhammad Yunus og Grameen Bank for arbeidet deira for å skape økonomisk og sosial utvikling nedanfrå. Varig fred kan ikkje skapast utan at store folkegrupper finn vegar til å bryte ut av fattigdom. Mikrokreditt er ein slik veg. Utvikling nedanfrå verkar òg til å fremje demokrati og menneskerettar.»

Slik lydde det då Nobels fredspris blei annonsert den 13. oktober i år. I dag er det tid for velfortent hyllest! Muhammad Yunus og Grameen Bank: Gratulerer med Nobels fredspris! Og gratulerer til deg, Mosammat Taslima Begum, som skal ta imot prisen på vegner av Grameen Bank.

Ikkje alle journalistane som møtte fram på Nobelinstituttet ved annonseringa av årets fredspris visste kven Yunus og Grameen Bank var. Nokre trudde Grameen Bank var ein person. Men det fekk vere journalistane sitt problem. Dei mange som kjende til begge, meinte dei burde hatt fredsprisen for lenge sidan. I 2002 sa Bill Clinton det slik: «Dr. Yunus is a man who long ago should have won the Nobel Prize and I'll keep saying that until they finally give it to him.» No treng ikkje Clinton seie ifrå lenger.

 Årets pris er blitt godt teken imot, internasjonalt, i Noreg og ikkje minst i Bangladesh. Det er nesten ikkje til å fatte: Her går eg, som leiar av Nobelkomiteen, fram til ein mikrofon på Nobelinstituttet i Oslo og annonserer at årets fredspris går til Yunus og Grameen Bank. Så byrjar politikarar og aviser i store delar av verda å kommentere, og i stor grad å applaudere det valet som Den Norske Nobelkomite har gjort. Og enda meir utruleg: Det bryt ut demonstrasjonar av rein glede i Bangladesh. I fleire dagar blei landet nesten stengt på grunn av glede. Mange sa at dette var det største som hadde skjedd i Bangladesh etter at landet blei sjølvstendig i 1971.

Dei siste vekene har stadig fleire blitt kjende med hovudtrekka i den spennande historia til Yunus. Etter å ha utdanna seg til økonom i USA, kom han i 1972 tilbake til Bangladesh og blei professor i økonomi ved universitetet i Chittagong. I 1974 opplevde han ei personleg krise under hungersnauda i landet. Han blei skaka over å sjå ein slik fattigdom. Og han spurde seg sjølv: «Kva er vitsen med alle desse fine økonomiske teoriane når folk kring meg døyr av svolt?» Allereie i 1976 kom han på ideen om å skipe ein bank for fattige. Då lånte han ut 27 dollar frå eiga lomme til 42 handverkarar i ein liten landsby i Bangladesh, og sa at dei kunne betale tilbake pengane når dei fekk råd til det. I vekene som fylgde, tenkte han mykje på dette og bestemte seg for at det måtte ei institusjonell løysing til.

Resultatet blei Grameen Bank, som i dag finst i dei aller fleste av Bangladesh sine tusenar av landsbyar, og som sidan den formelle oppstarten i 1983 har lånt ut nestan seks milliardar dollar. Banken har i dag nestan sju millionar låntakarar. Grameen Bank låner ut 800 millionar dollar i året. Kvart lån utgjer i gjennomsnitt vel hundre dollar. Banken er sjølvfinansiert og tener pengar. Tilbakebetalingsprosenten er svært høg. Muhammad Yunus seier: «Lån dei fattige pengar i ein storleik som passar dei, lær dei nokre få sunne finansielle prinsipp, og dei klarar seg sjølve.»

Med tildelinga av årets fredspris ønskjer Den Norske Nobelkomite å setje søkjelyset på dialog med den muslimske verda, på kvinneperspektivet og på kampen mot fattigdom.

For det første ber denne fredsprisen bod om ei mogeleg tilnærming til den muslimske delen av verda. Etter 11. september 2001 har vi sett tendensar til ei demonisering av islam. Det er ei viktig oppgåve for Nobelkomiteen å prøve å gjere kløfta mellom Vesten og islam mindre. Fredsprisen til Yunus og Grameen Bank er òg ei støtte til det muslimske landet Bangladesh og til dei muslimske miljøa i verda som arbeider for dialog og samhandling. Altfor ofte taler vi einsidig om kor mykje den muslimske delen av verda har å lære av Vesten. Innanfor mikrokreditt er det motsett: Vesten har lært av Yunus, av Bangladesh og av den muslimske delen av verda.

For det andre står kvinnene sentralt i samband med årets fredspris. Meir enn 95 prosent av låntakarane er kvinner, og deira frigjering er eit viktig perspektiv for Yunus og Grameen Bank. Hovudsatsinga på kvinner har kanskje vore den største suksessfaktoren i arbeidet deira. Til å byrje med var det slett ikkje berre kvinner, men talet på kvinnelege låntakarar auka raskt. Som Yunus har sagt det: «Det har ein klar innverknad på familien at kvinner får låne pengar. Det er ikkje behov for å gjere meir gransking av det i dag. Barn får automatisk fordel av det, med betre mat og klede. Vi ser at situasjonen endrar seg.» Menn bruker ofte pengane på seg sjølve; kvinner bruker dei på familien. Banken sin praksis har ført til ein sosial revolusjon i Bangladesh. Ein av låntakarane, Mazeda Begum, har sagt det slik: «My parents gave me the birth, but Grameen Bank gave me a life.» I dagens terminologi, mikrokreditt er verkeleg «female empowerment.»

Mikrokreditt har vist seg å vere ei frigjerande kraft i samfunn der særleg kvinner må kjempe mot undertrykkjande sosiale og økonomiske vilkår. Det kan ikkje skapast fullverdig økonomisk vekst og politisk demokrati utan at den kvinnelege halvdelen av menneska på jorda medverkar på like fot med den mannlege.

For det tredje, men aller viktigast, er kampen mot fattigdomen og arbeidet for økonomisk og sosial utvikling. Muhammad Yunus har vist seg som ein leiar som har greidd å omsetje visjonar i praktisk handling til beste for millionar av menneske, ikkje berre i Bangladesh, men òg i mange andre land i verda. Det finst no program innanfor mikrokreditt i nesten 100 land, også i Noreg. Lån til fattige, oftast kvinner utan noka økonomisk sikring, syntest å vere ein umogeleg tanke. Frå ein smålåten start for tre tiår sidan har Yunus, først og fremst gjennom Grameen Bank, utvikla mikrokreditt til eit stadig viktigare verkemiddel i kampen mot fattigdom. Grameen Bank har gjeve idear og mønster for dei mange institusjonane innanfor mikrokreditt som har oppstått rundt om i verda.

Tal kan fort bli mange og store. Men bak kvart tal står det enkelte menneske. Kvart einaste individ på jorda har både potensial og rett til eit verdig liv. På tvers av kulturar og sivilisasjonar har Yunus og Grameen Bank vist at dei fattige kan verke til eiga utvikling. Yunus seier det slik: «Mikrokreditt er ein velprøvd og godt fundert metode som kan bringe finansielle tenester til dei fattigaste av dei fattige. Mikrokreditt fremjar entreprenørskap og set kvar enkelt fattig, spesielt kvinner, i førarsetet i eigne liv.» Jamvel tiggarar er blitt låntakarar i banken. Yunus trur fullt og fast at almisser øydelegg initiativ og skaparkraft hjå dei fattige.

Yunus blir stundom omtalt som ein moderne Gandhi der han går omkring i sine bengalske klede. Han kallast dei fattigaste sin bankmann. Og Grameen Bank, som betyr landsbygdbanken, er verdas største bank for fattige. Gjennom sine innskot eig dei fattige 94 prosent av banken. Dei resterande seks prosent eig regjeringa i Bangladesh. Banken byggjer på ein annan filosofi enn dei vanlege bankane. Yunus seier at mikrokreditt handlar meir om menneske enn om pengar. Det handlar om å stole på menneske. Kreditt betyr å stole på, å gje nokon «credit».

Dei fattige organiserer seg i grupper, ofte fem kvinner i lag. Det er gruppa som får lånet og som er ansvarleg for å betale tilbake. Gruppa har regelmessige møte for å bevisstgjere kvarandre på lån, arbeid, tilbakebetaling og sparing. Medlemene forpliktar seg til å arbeide for matproduksjon, reint drikkevatn, hygiene, helse, familieplanlegging, økonomi, disiplin, fellesskap og motivasjon i gruppa og i familiane sine. Gruppene lagar nettverk med andre grupper. Dermed verkar gruppene samfunnsbyggjande på grasrotplanet. I den seinare tid har vaksinasjons- og helseprogram også teke utgangspunkt i grupper av kvinner som tek ansvar.

Kampen mot fattigdomen i verda er ein eksistensiell kamp for å overleve. I dag lever om lag halvdelen av jordas menneske på mindre enn to dollar om dagen, av desse lever vel ein milliard på mindre enn ein dollar om dagen, som er ekstrem fattigdom. Det betyr at dei fattige i verda utgjer to tredjedelar av jordas befolkning. Fleirtalet på jorda er altså fattige. Og majoriteten av desse er kvinner og barn. Dette er kanskje den største utfordringa i verda dei neste tiåra. Her må alle land og nasjonar bidra. Det er uverdig at langt over halvparten av menneska på jorda lever under slike forhold. Kampen mot fattigdomen er fredsarbeid av beste merke.

FN sin generalsekretær, nobelprisvinnaren Kofi Annan, seier det slik: «I dag går ikkje grensene mellom nasjonar, men mellom dei mektige og dei makteslause, dei frie og dei trælbundne, dei privilegerte og dei underdanige.» FNs tusenårsmål nummer ein er å halvere den globale fattigdomen innan 2015. Det trengst ei verdsmobilisering for å nå dette målet. Blir du med, blir landet ditt med, blir statsleiarane med på å ta denne utfordringa? Det er ein lang veg å gå. Men vi må saman gå denne vegen. Målet må vere fred med rettferd i verda. Og rettferd betyr eit liv i verdigheit. Den Norske Nobelkomite understrekar at «varig fred kan ikkje skapast utan at store folkegrupper finn vegar til å bryte ut av fattigdom.» Fred med rettferd må skje nedanfrå slik Muhammad Yunus og Grameen Bank har medverka til.

Ofte får Den Norske Nobelkomite spørsmål om kva for eit fredsomgrep den nyttar. Slik er det i år også. Sjølv om responsen i samband med årets pris til Muhammad Yunus og Grameen Bank har vore overlag positiv, er det nokre som spør kva mikrokreditt har med fred å gjere. Dei fortener eit svar.

Utgangspunktet er alltid Alfred Nobel sitt testamente. Dei tre kriteria for fredsprisen som Nobel nemner, å fremje «brorskap mellom nasjonane», «å avskaffe eller redusere ståande armear» og «å fremje fredskongressar» gjev berre delvis rettleiing. Det er dermed i stor grad opp til Den Norske Nobelkomite sjølv å tolke og konkretisere fredsomgrepet. Heilt frå 1901 har det vore strid om dette, men ikkje så mykje i komiteen som i offentlegheita. Då den aller første prisen blei delt ut til Henri Dunant og Frédéric Passy, aksepterte nesten alle pasifisten Passy. Men nokre hadde problem med Dunant. Var verksemda hans fredsrelevant? Røde Kors gjorde jo eit framifrå arbeid når krigen var broten ut, men kva gjorde organisasjonen for å hindre krigen?

Dei første prisane gjekk ofte til fredsaktivistar, til statsmenn og altså til humanitære organisasjonar og personar. Så byrja komiteen å gje fredsprisen til forkjemparar for menneskerettane. Igjen var motargumenta klare. Kva hadde menneskerettar med fred å gjere? Førte ikkje heller fokuset på slike rettar til ufred? På 1980-talet tok mange statsvitarar til å interessere seg for analysane til Immanuel Kant av forholdet mellom demokrati og fred. Etter kvart konkluderte stadig fleire med at demokrati var fredelege, i det minste overfor andre demokrati. Dette er no blitt eitt av dei mest «robuste» funn i moderne statsvitskap. Det er såleis svært positivt at vitskapen no gjev sin nesten unisone tilslutning til eit syn som Den Norske Nobelkomite har hatt i fleire tiår.

I 2004 uttalte Nobelkomiteen at det var ein samanheng mellom utarma miljø og krig og konflikt. I år er det altså kampen mot fattigdomen. Kva har det med fred å gjere? Dette er ikkje noko som Den Norske Nobelkomite har kome på i år. Det er blitt delt ut mange prisar til personar og organisasjonar som har arbeidt for å redusere fattigdomen i verda. Skiljet mellom det humanitære og kampen mot fattigdom er sjølvsagt uklart. Dei tre prisane til Røde Kors, prisane til Høgkommissæren for flyktningar, Legar utan grenser, Mor Teresa osv. viser det. I tillegg har Nobelkomiteen gjeve fredsprisen til grunnleggjaren av FN sin Food and Agriculture Organization (FAO), John Boyd Orr, og til mannen bak den grøne revolusjon i jordbruket, Norman Borlaug. Årets fredspris representerer såleis ikkje noko prinsipielt nytt, sjølv om mikrokreditt som middel til å utrydde fattigdom er heilt nytt i fredsprissamanheng.

Ein skal aldri kimse av sunn fornuft. Dei fleste vil nok meine at når det stort sett har vore fred i det rike Europa dei siste tiåra, mens det har vore mange konfliktar i det fattige Afrika, må det også ha noko med levekår å gjere. Samanhengane er kompliserte; sjeldan eller aldri kan alt forklarast ved hjelp av berre ein faktor. Men intuitivt er det ikkje vanskeleg å sjå for seg at det må vere ein sterk samanheng mellom fattigdom og konflikt. Og ein treng ikkje berre å stole på intuisjonen. I Human Security Report 2005, i oppsummeringa av forskinga kring dette temaet, heiter det såleis at «Indeed, one of the most striking findings to emerge from conflict research is that most wars take place in poor countries, and that as per capita income increases, the risk of war declines.» Det betyr altså ikkje at fattige folk nødvendigvis har lettare for å ty til vald enn dei meir velståande. Statlege ressursar er også viktige. Jo meir velståande eit land er, desto større ressursar har landet til å gjere noko med dei tilhøva som elles kunne bidra til konflikt.

Det er ikkje berre éin veg ut av fattigdom. Det er mange. Men i år ønskjer Den Norske Nobelkomite å rette merksemda spesielt mot mikrokreditt. Dette verkemidlet har gjeve gode resultat i Bangladesh. Landet har hatt ein monaleg økonomisk vekst dei siste tiåra. Noko av denne veksten skuldast ganske sikkert verksemda til Grameen Bank og andre institusjonar innanfor mikrokreditt. Det er viktig å auke bruken av dette verkemidlet.

I boka Banker to the poor. The story of the Grameen Bank spør Yunus om det verkeleg er mogeleg å tenkje seg ei verd fri for fattigdom. Han gjev sjølv dette svaret: «We have created a slavery-free world, a polio-free world, an apartheid-free world. Creating a poverty-free world would be greater than all these accomplishments while at the same time reinforcing them. This would be a world that we could all be proud to live in.»

Omkring år 750 skreiv den kinesiske diktaren Tu Fu følgjande, omsett til norsk av Georg Johannesen:

Folkerike byer er våpensmier

Smi heller en plog, smi heller en harv

Der det nå er tårer og sand

ble det da silke og korn

Enken ble bondekone bak silkevevstolen

Soldaten ble bonde bak pløyeoksen

Vårt tause folk ble da et tostemmig kor

for en sang om silke og korn.

I dag vil Den Norske Nobelkomite uttrykkje sin beundring for den innsatsen Muhammad Yunus og Grameen Bank har gjort overfor tusental av heilage, alminnelege menneske i Bangladesh og i mange andre land i verda. Vi håper fredsprisen vil gje inspirasjon i det vidare arbeidet for ei verd utan fattigdom. Dette målet vil ikkje bli nådd dei nærmaste tiåra. Men vi er undervegs. I dag gratulerer og feirar vi dykk to, Muhammad Yunus og Grameen Bank. Bangla: Apnader Shobaikay Ushno Obhhinondon. Varmaste gratulasjonar til dykk alle! I morgon skal vi saman skunde oss vidare mot målet om ei verd utan fattigdom.

«De hundrede fioliner»

Arnulf Øverland

En vår skal endog det fattigste hjerte eje.
En stjerne skal våke over de mørkeste veje.
En drøm skal senke sig over det usleste leie.

Der venter os alle bak øde år
en time av nådig smerte.
O, hvad vi hører og ser og forstår
ved cellens ensomme kjerte,
når engelen Sorg over jorden går!

Og engang kommer den hellige natt,
da evighetens sordiner
forvandler den bitreste kval, du har hatt
til hundrede fioliner.

Nobelforedraget til Muhammad Yunus

Publisert: 10. des. 2006, 17:02

Jeg er sammen med Grameen Bank svært beæret over å motta denne meget prestisjefylte prisen. Vi er begeistret og overveldet over å ha blitt vist en slik ære. Helt siden det ble kunngjort hvem som hadde vunnet Nobels fredspris, har jeg mottatt hilsninger fra hele verden, men det som har rørt meg aller mest er alle de telefonene jeg nesten daglig har mottatt fra låntakere i Grameen Bank i fjerntliggende landsbyer i Bangladesh som bare ønsker å fortelle meg hvor stolte de er over å ha fått en slik anerkjennelse.

Ni valgte representanter for de 7 millioner låntakerne/eiere i Grameen Bank har reist sammen med meg hele veien til Oslo for å motta denne prisen. Jeg vil takke den norske Nobelkomiteen på deres vegne for årets tildeling av Nobels fredspris til Grameen Bank. Ved å gi deres institusjon denne meget prestisjefylte prisen, har dere vist dem en ære uten sidestykke. Takket være denne prisen, deltar ni stolte kvinner fra ulike landsbyer i Bangladesh som Nobelprisvinnere under denne seremonien, noe som gir en helt ny mening til Nobels fredspris.

Alle låntakerne i Grameen Bank feirer denne dagen som den største dagen i sine liv. De samler seg rundt nærmeste fjernsynsapparat i landsbyer over hele Bangladesh sammen med andre landsbyboere for å se på overføringen av denne seremonien. Årets pris står for den høyeste ære og verdighet for hundre millioner av kvinner rundt om i verden som hver eneste dag kjemper for å tjene til livets opphold og gi håp om et bedre liv til sine barn. Dette er et historisk øyeblikk for dem.

Fattigdom er en trussel mot freden

Mine damer og herrer:

Ved å tildele oss denne prisen, har den norske Nobelkomiteen gitt viktig støtte til ideen om at fred er uløselig knyttet sammen med fattigdom. Fattigdom er en tru